Søndag etter julenatt (romjulssøndag)

Fra Gudstjeneste Langli bedehus
Prekentekst: Luk. 2,25-35
Av pastor, dr. Ragnar Andersen

25 Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26 Og han hadde fått vite av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.

27 Han kom, drevet av Ånden, til templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikken var etter loven, 28 da tok han ham i sine armer og lovet Gud og sa:

29 Nå lar du din tjener fare herfra, Herre, i fred, etter ditt ord!

30 For mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn,

32 et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

33 Og hans far og hans mor undret seg over det som ble talt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa til Maria, hans mor:

Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, 35 og også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

 

 Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår, skriver apostelen i Galaterbrevet. Og Marias og Josefs reise fra Betlehem til Jerusalem førti dager etter Jesu fødsel, illustrerer at Jesus ble født under loven. Da renselsesdagene som Moseloven foreskrev, var til ende, kom de med barnet for å stille han fram for Herren og for å bære fram offer.

Her er to ting inne i bildet. Det førstefødte av hankjønn av både mennesker og buskap hørte Herren til. Egypternes førstefødte måtte en gang dø, men israelittenes førstefødte fikk leve. Det dannet bakgrunn for at det førstefødte skulle gis til Herren. (2Mos. 13) Fjerde Mosebok forteller at levittene – 22 000 levitter – tok Israels førstefødte sønners plass i hellig tjeneste. 273 overskytende førstefødte måtte løses med fem sekel for hver. Når presteskapet skulle ha løsepenger for de førstefødte sønner i de andre stammene, ble folket minnet om at Herren har krav på alle familier og alle skal de tjene han. Og selv om loven ikke krevde at de førstefødte nødvendigvis ble framstilt i templet, vedtok prester, levitter og folk i Nehemjas tid, etter det babylonske fangenskapet, at det førstefødte, også sønnene, skulle føres til Herrens hus (Neh. 10). Det var dette som nå skjedde med Jesus.

Det var også en annen grunn til at Maria og Josef kom til templet. Etter Moseloven skulle ei kvinne som har født et barn, ofre et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller om hun var fattig, bare to turtelduer eller to dueunger, den ene til brennoffer og den andre til syndoffer (3Mos. 12). Av den grunn, og fordi Jesus var Marias førstefødte, kom hun og Josef som lovtro jøder til templet i Jerusalem. De var så fattige at de ofret to turtelduer eller to dueunger (Luk. 2,24), den ene da til brennoffer og den andre til syndoffer. Av dette må vi kunne slutte at Maria var syndig som alle andre kvinner.

Når barnet var en gutt, skulle offeret bringes etter førti dager. Derfor feiret en i gammel tid Marias renselses fest den 2. februar, som også kaltes kyndelmesse. Og da skulle det prekes om Simeons møte med Jesusbarnet. Vi kan si at det var en etterfest i julefeiringen.

Tekstene i dag samler sine stråler i budskapet om Jesus som sitt folks og alle folks frelser og forløser. Den rettferdige Simeon ventet på Israels trøst. I Jerusalem skal dere få trøst, stod det hos Jesaja. Det er dyp mening i at barnet Jesus blir båret fram i templet i Jerusalem.

Lukas har alt fortalt at både engler og mennesker har vitnet om hvem Marias barn er. Engelen Gabriel sa at han er Den Høyestes Sønn (Luk. 1,32), Guds Sønn (1,35). Elisabet, Johannes mor, kalte det nyunnfangede foster i Marias liv for sin Herre (1,43). Herrens engel sa til gjeterne at han er frelseren Kristus, Herren (2,11).

Nå forteller Lukas om to profetskikkelser, en mann og ei kvinne, som vitner om Jesus-barnet i hans fars hus. Simeon og Anna. Dagens tekst forteller om Simeon, andre rekkes evangelietekst forteller om gamle Anna. De er begge fromme og paktstro og tilhører et miljø der en venter på «Israels trøst» og «forløsning for Jerusalem». Med disse uttrykk siktes det til den store og endelige oppfyllelse av forløsningsprofetiene i Jes. 40-66, som evangeliene proklamerer. «For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem.» (Jes. 52,9).

Om Simeon står det at Den Hellige Ånd var over ham (v. 25), og om Anna at hun var en profetinne (v. 36). Som åndsutrustede mennesker var de selv tegn på Guds rike som skulle komme med Messias, når alle Guds barn skulle få Den Hellige Ånd.

Helligånden hadde åpenbart for Simeon at han skulle leve til han hadde fått se den salvede frelseskongen. Og Ånden drev han inn på tempelplassen til møte med Josef, Maria og det hellige barnet. Til Josefs og Marias undring vitner Simeon profetisk om at barnet med navnet Jesus (Jahve er frelse) selv er Herrens frelse (sml. Jes. 46,13; 52,10), lys for folkene (sml. Jes. 42,6; 49,6; 60,2f) og herlighet for Israel (sml. Jes. 44,23; 46,13; 49,3; 58,8; 60,1f), som profeten Jesaja har forkynt.

Evangelisten Lukas vil at jødene skal tro slike vitner som Simeon og profetinnen Anna. Hun kom til, priste Gud og talte om det hellige barnet. Han som skulle løses som Marias førstefødte sønn, kom selv med forløsning for Jerusalem.

Frelse, hva er det? GT kan tale om frelse eller redning fra mange slags nød eller fare. Men i NT er det en påfallende konsentrasjon om det avgjørende, frelse fra Guds dom og den evige fortapelsen. Jesus er Guds frelse fordi han gikk inn under Guds dom og sonet for våre synder for at hver den som tror på han, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For alle folks åsyn er frelsen beredt, et lys til åpenbaring for folkeslagene og en herlighet for Guds folk, Israel. Det stemmer overens med Guds ord til Messias, som vi har det hos profeten Jesaja fra mange hundre år før Messias ble født til verden: ”Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for folkene, for at min frelse må nå til jordens ende.” Dette vil nok staten Israel gjerne ta til seg. Israel vil være et politisk, humanitært og teknisk-naturvitenskapelig lys i verden. Men det er Jesus som er verdens lys og menneskenes frelser. Og det er hans disipler av Israel og andre folkeslag han har satt til verdens lys i han.

Simeon og Anna er to israelitter som lover Gud og vitner om Jesus. Det gamle paktsfolket er evangeliets første adressater. Med brennende engasjement hevder de nytestamentlige vitner at de store frelsesprofetier i GT har sitt Ja i Kristus og får sitt Amen ved han (sml. Kol. 1,20). Når skal Israel erkjenne det?

Det er to gamle, velsignet med et langt liv, ja, så langt at de fikk oppleve Messias’ komme, som er førstevoterende i Jerusalem. Vi opplever nok at de eldre ofte blir skjøvet til side. Lukas vil at vi skal lytte til de to. Beretningen om Simeon og Anna står som en særlig hilsen til de eldre.

Simeon tok barnet i armene og sa: ”Herre! Nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse”.

Lykkelige Simeon! Gud var hans Herre. Han var Guds tjener. Han hadde fått løftet oppfylt. Han hadde fått se Guds frelse. Han kunne fare i fred herfra.

Som Simeon speglet seg i frelseren som var kommet, kan vi også gjøre det – gjennom evangeliet.

Jeg kan ikke slutte å undre meg over at Guds Sønn ble menneske. Og når jeg vet at han ble menneske for å dø for syndene våre, ser jeg inn Guds oppofrende kjærlighet, også til meg som har forkynt dette mange ganger og ønsker å dele budskapet med andre, og som selv trenger Jesus.

Når jeg spegler meg i juleevangeliet, ser jeg at jeg tilhører en menneskehet som Gud ærer så høgt at hans evige, enbårne Sønn ble en av oss.

Når jeg spegler meg i juleevangeliet, ser jeg også at Guds Sønn ble menneske fordi jeg ikke kan frelse meg selv.

Når jeg spegler meg i juleevangeliet, ser jeg at jeg er elsket av Gud til tross for at jeg er en synder.

Jula er ikke bare barnas. Julebudskapet gjelder alle aldre. Og salig er den som kan fare herfra i fred i troen på frelsen og frelseren.

Vi får inntrykk av at Simeon hadde vandret med Gud gjennom et langt liv. Fra barndom og ungdom har han nok sett storheten i å høre til Guds folk og viet sitt liv til tjeneste for Gud. Så fikk han som Sions representant ta imot den fattige kongen, full av frelse. Så fikk han vitne om hvem barnet var. Det er mange eldre i menigheten vår. Se stort på din oppgave som vitne og vegviser for dem som kommer etter!

Simeon kjente Guds frelse og kunne dø i fred.

Kirken begraver nesten hele befolkningen. Men hvor ofte kjente den avdøde Guds frelse og hadde tatt imot Jesus? Det må bli en nød for sjuke og døende at de må bli betjent med Guds ord og sakrament, ja, at de må bli evig salige.

En gammel mann var døende. En prest var hos han med nattverden. Den gamle sa: ”Det holder på jorden – det holder i himmelen.” ”Det skal bli godt å komme hjem”, sa han òg. Kort etter døde han.

Simeon og Anna fram sine julebudskap. Simeon står med barnet i armene og sier at han har sett Guds frelse. Barnet i Simeons armer er Guds frelse som Kristi legeme og blod i våre hender er det. Som det står i en salme: ”Han er i sannhet her i hva han gav oss: nattverdens hellige vin og brød.” (Sml. Landstads reviderte nr. 870, 5; fra tysk ved J. H. H. Brochmann).

Idet den gamle Simeon velsigner paret fra Nasaret, taler han profetisk om det skille som Jesus vil sette mellom mennesker og den smerte som konflikten vil bringe også for Maria. Josef døde sannsynligvis før Jesu lidelse og død, men Maria fulgte dramaet på Golgata langfredag.

Simeon legger til de eiendommelige orda ”for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart”. Når det ikke er spørsmål om å være med i et kristent miljø, men når en må velge mellom tro og vantro, etterfølgelse og motstand, bekjennelse og fornektelse, kommer det fram hvilke tanker som bor i ens hjerte. I forholdet til Jesus viser menneskene om det er troen eller vantroen som rår i hjertet. Jesus er hovedhjørnesteinen i Guds nye tempel og samtidig en anstøtsklippe for den vantro (sml. 1Pet. 2,6-8).

Jesus er satt til fall og oppreisning for mange i Israel. For mange ble han til fall. Det ligger nær å tenke på kong Herodes, den rike unge mannen, Judas Iskariot eller Pontius Pilatus. Så langt vi kjenner historien, ser det ut som Jesus ble til fall for alle disse. Maktsjuke, pengekjærhet, menneskefrykt – slikt kan bringe en til fall. Men for andre ble Jesus til oppreisning. Tenk på synderinnen som vætte hans føtter med tårer, Sakkeus, som åpnet heim og hjerte, fornekteren Peter, som fikk ny start, forfølgeren Saulus, som ble apostelen Paulus.

Hvorfor vendte så mange seg mot Jesus? Egenrettferdigheten personifisert i fariseeren i templet var én grunn. De var ikke sønderknust av loven. Folkelig herlighetsteologi var en annen barriere. En tredje forklaring finner vi i Joh. 3: ”menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og konmmer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset”.

Men der troen tennes, blir Jesus til oppreisning. Paulus omtaler seg selv som et særlig eksempel på en som av nåde får liv ved troen. I 1Kor. 15 kaller han seg den ringeste av apostlene, fordi han har forfulgt Guds menighet. Han var som et ufullbårent foster. Den gamle pakts menighet er som et morsliv som bar fram barn født til sønnekår i den nye pakt. Men Saulus var åndelig dødfødt. Men han fikk møte Kristus og ble oppreist til åndelig liv. Av Guds nåde. I Ef. 3 kaller Paulus seg den aller ringeste av alle hellige. Men om han enn var den ringeste kristen, fikk han den rike tjenesten å forkynne evangeliet for hedningefolka. Og i 1Tim. 1 går han så langt som til å si at han er den største av alle syndere. ”Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største, men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til evig liv.” Herren demonstrerte sin langmodighet og nåde på Paulus. Da er det ikke håpløst for oss heller.

Har vi speglet oss i loven, bør vi alle spegle oss i evangeliet, ta konsekvensen av det vi ser, og lukke opp for Jesus som frelser og Herre.