Vingårdssøndag

Prekentekst: Matt. 19,27-30

27 Da tok Peter til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal da vi få?

28 Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. 29 Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv! 30 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!

Vingårdssøndagen er flyttet fra vinteren til innhøstingssesongen. Det handler om arbeid i Guds rike, og det handler om at Gud lønner rikelig, selv om vi ikke har noe å kreve.

”Da svarte Peter”, stod det. Teksten står altså i nær sammenheng med det som er fortalt rett foran. Og det er Jesu møte med den unge rikmannen som fikk kallet til å selge alt og følge Jesus, og samtalen etterpå mellom Jesus og disiplene. Er det lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike, det vil si er det umulig å komme inn i Guds rike uten ved et under, måtte ikke da Peter og de andre disiplene være sikret plass? ”Hva skal da vi få?” Han snakker for de tolv: Vi har forlatt alt og fulgt deg.

Å være Jesu disippel krever brudd med jordiske bindinger. Med tre hammerslag slår Jesus det fast i Luk. 14. Hør:

Vers 26: ”Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.”

Vers 27: ”Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.”

Og vers 33: ”Således kan da ingen av dere være min disippel uten at han gir opp alt det han eier.”

I prinsippet gjelder dette for alle. Du må ta kostnaden ved å tro i en vantro verden. Du må la Gud rå over det du eier. Kjærligheten til Jesus må gå foran kjærligheten til foreldre, kone, barn og søsken. Den skarpe uttrykksmåten betyr at en må sette Jesus foran sin jordiske familie. En må søke Guds rike først. Derfor sier Jesus et annet sted: ”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd” (Matt. 10,37). Fredsfyrsten står midt i kamp. Han er streng, men rettferdig og barmhjertig.

Det trengs hardførhet i kampen. Han vil ruste oss og gi oss kraft og mot. Noen ganger er utfordringene mer konkrete enn ellers. Og for noen mennesker er utfordringene mer konkrete enn for andre.

Se for deg Peter og Andreas! De var fra Betsaida. En by preget av gresk kultur, som fjerdingsfyrsten Filip gjorde til en romersk by. Peter og Andreas kjente miljøet og snakket flytende gresk. Men de har nok søkt sine jødiske røtter og flyttet et stykke vestover til den mer jødiske byen Kapernaum på den galileiske sida av grensa. Der var det nok enklere å leve et jødisk liv. De var fiskere, akkurat som Jakob og Johannes. Gennesaretsjøen gav gode fiskemuligheter, og brødrene var driftige. Peter hadde satt penger i egen båt. Han hadde eget hus og hadde stiftet familie. En sjølvstendig kar som stod på egne bein. Brødrene var ikke rike, men de tilhørte byens relativt privilegerte middelklasse i en tett befolket landsdel med mye fattigdom. Natta var den beste tida for fiske i dypt vann. Når fiskerne kom til land med fisk om morgenen, fikk de straks avsetning på en del av fangsten, resten leverte de til salting. Garn ble skyllet, og så fikk karene seg frokost med brød og en smak av fangsten stekt over ilden. Kanskje ble det et kast eller to med kastegarn fra land før de endelig la seg til å sove mens sola steg høgt på himmelen. Om ettermiddagen kunne de sitte og reparere nøter og garn og gjøre alt klart til neste natt. Men når sola gikk ned om fredagen, var det helg. På sabbaten gikk folket i synagogen. Det var greitt og fint å være Peter og Andreas i Kapernaum. Og å være Jakob og Johannes, som drev fiske sammen med sin far. Her gikk det an å ha et stabilt liv fra generasjon til generasjon.

Men gjennom døperen Johannes var de blitt kjent med Jesus. Og en dag kom han forbi på stranda. Han kalte de fire fiskerne til å følge han. De nølte ikke, men brøt straks opp fra båt og redskap og rolig familieliv og ble hans disipler og vandret sammen med han. På liknende måte var det med alle tolv: Vi har forlatt alt og fulgt deg.

Å reise med Jesus fra sted til sted kunne være en utfordring. Revene har hi, og fuglene under himmelen har reir, men Menneskesønnen hadde ikke det han kunne helle sitt hode til (Matt. 8,20). En utfordring var det også å bli sendt ut av Jesus. ”Ta ikke noe med på veien, verken stav eller skreppe eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kjortler hver. Og i det hus dere kommer inn i, der skal dere bli, og fra det skal dere dra videre. Og hvert sted hvor de ikke tar imot dere, gå ut av den by og ryst støvet av deres føtter til et vitnesbyrd mot dem!” (Luk. 9) De tolv hadde kanskje ikke solgt sin eiendom, men de hadde gitt avkall på vanlig familie- og yrkesliv for å følge Jesus. Men Jesus var trygg å følge, og de store påkjenningene ventet ennå på dem.

Disiplene måtte sette Jesus foran far og mor og øvrig familie. ”Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far!” sa en av dem. Men Herrens ærend har hast. Og Jesus sa: ”Følg meg, og la de døde begrave sine døde!” Det er ingen enkel sak å sette hensyn til familien og til skikk og bruk til side for det Jesus kaller til. Synden kom inn i verden da Adam hørte på kona si i stedet for å høre på Gud. Samson lot seg overrumple av maset til kjæresten. Den gamle ypperstepresten Eli protesterte mot synd og vranglære, men han forsømte kirketukten. Han var for svak til å stanse sine uomvendte sønner. Han kritiserte dem og tok avstand fra dem verbalt, men ikke i handling, og han ble medskyldig i ondskapen deres. «- du ærer dine sønner mer enn meg», sa Herren til han (1Sam. 2,29). Det kalte på en streng dom.

Når de nærmeste ikke skjønner at du gjør andre vurderinger fordi du baserer dine tanker på Guds ord, kan det være krevende. Herren vil så gjerne vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene (Mal. 4,6), men der hjertene hardner, blir det konflikt. Og den konflikten må vi våge. Som Jesus sier: ”[B]ror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død; og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.” (Matt. 10)

En kristen lever under evighetens synsvinkel. Det er skikkelig motkulturelt. Verden har det synlige for øye, men du som er en kristen, har det usynlige for øye. Du må se oppover og framover. Oppover mot himmelen og framover mot den nye verden. ”[S]øk det som er der oppe,” sier Paulus, ”der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.” (Kol. 3,1f) Der oppe, dvs. i den usynlige himmelske verden, der bor Gud. Der er også de som i tro og gudsfrykt har forlatt dette liv og nå er heime hos han. Der er det nye Jerusalem, som skal stige ned på en nyskapt jord. Vi venter etter Herrens løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor (2Pet. 3,13). Apostlene får høre at særlige regjeringsoppdrag venter: ”Dere som har fulgt meg, dere skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.” Når den skapte verden, som ble merket av syndefallet, blir født på ny. Apostlene har fulgt Jesus i ringe kår her i verden, men de skal dele herlighetskår med han i gjenfødelsen. Og det skal alle hans venner gjøre. Verdensgjenfødelsen er forutsagt alt i GT. ”For se,” sier Herren, ”jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ingen skal mer komme dem i hu.” (Jes. 65,17) For en forandring for Jesu venner fra å være misforstått, uglesett, hakket på, forfulgt til å stråle i herligheten hos Gud.

Menneskesønnen skal sitte på sin herlighets trone. Han som de ville styrte utfor skrenten i Nasaret. Han som ble hatet, dømt, pint og korsfestet. Han sitter ved Gud Faders høgre side og har all makt i himmel og på jord. Når han kommer i sin herlighet, etter at evangeliet har gått sin seiersgang blant mennesker av alle folk, ætter og tungemål, skal alle se den herlige frelser vi eier. Men det er også reknskapsdag. Og det kommer et evig skille mellom Jesu venner og hans motstandere.

Han er kongen. Omgitt av apostlene, som sitter på hver sin trone og dømmer Israels tolv stammer. Det er nok ikke bare tale om det som skjer på dommedag, men også om å skifte rett for folket etter den endelige dom og kanskje i tusenårsriket på forhånd. Det er ingen tilfeldighet at Jesus tok ut tolv menn til apostler. Like mange som Jakobs sønner og Israels stammer. Så viktig var tolvtallet at plassen etter Judas Iskariot som valgte så tragisk, måtte fylles med Mattias. For den kristne menighet er Guds Israel, som har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Som har vunnet livet idet de har tapt egenlivet. Som har seiret i kampen med Gud idet Gud har seiret over dem. Alle som hører Herren til, har noe av stamfar Jakobs erfaring.

Vi tenker at apostlene har hatt viktige oppgaver engang for lenge sia. Men de har på ingen måte utspilt sin rolle. Jesus har lovt dem store oppgaver når verden blir født på ny. I Luk. 22 sier han: ”[D]ere er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier dere riket, likesom min Fader har tilsagt meg det, så dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.” Og det er ikke bare apostlene som skal ha oppgaver. I den nye verden skal Guds barn få bruke sine krefter uten de begrensninger som syndens følger setter i denne verden. Der nåden og sannheten rår, der rettferd og fred tar hverandre i favn, der himmelen er blitt jordisk og jorda himmelsk, der velsignelsen strømmer fritt. Guds Israel av etniske israelitter og etniske ikke-israelitter skal ikke være som folket i den gamle dommertida da de var uten konge og hver mann gjorde det som var rett i hans øyne. I den nye verden er det ikke rom for å ringeakte apostlene og trosse deres lære, ikke rom for relativisme og pluralisme. Når retten har alt råderom og sannheten all makt, som det står i en sang.

Det er ikke bare apostlene som får løfter av Herren i teksten. ”[H]ver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen og arve evig liv.” Og som det står hos Markus: ”Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefoll igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.” Jesus gir løfter både for tid og evighet, både for denne verden og for den kommende.

Ikke bare kan kallet føre til oppbrudd fra solide økonomiske kår. Ikke bare kan det føre til at en er både lenge og langt borte fra familien. Ikke bare at kristne lever enslig fordi de ikke finner en ektefelle som deler troen, eller fordi de er forlatt av ektefellen, eller fordi de føler seg dradd mot sitt eget kjønn og nekter å leve det ut, men for mange mennesker kan det å bli en kristen være forbundet med brudd med slekten. Familien vender deg ryggen. De vil ikke kjennes ved deg. De kan til og med stå deg etter livet.

Men Jesus forsikrer om at reknskapet alt her i denne tida skal gå i pluss, ja, ikke bare det, en skal få hundrefoll igjen. Den som søker Guds rike først, blir rikt velsignet. Med nye åkrer under forfølgelser er en livberget. Og som kristen har en en åndelig familie. De helliges samfunn er en sannhet for troen, men også en alvorlig oppgave for kjærligheten. Tar vi vare på hverandre i menigheten? ”Derpå skal alle kjenne at dere er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet”, sa Jesus.

Det er stort å leve på Guds løfter så lenge reisen her i verden varer. Men ennå større er det som venter. Den som har valgt Jesus og Guds rike, er arving til det evige liv. Livet uten brist. Livet uten ende. Livet i samfunn med den treenige Gud i hans fullendte rike.

Den lønn Jesus lover, er så langt bortenfor all fortjeneste at det må svimle for tanken. Bare nåde er det om vi får den. Bare en Gud som er rik på miskunn kan gi oss den. Og han som gav løftet, tok alle kostnadene for vår frelse. Mot det han gjorde da han gikk inn under Guds vrede og dom for å kjøpe oss fri, blekner alle utlegg som vi måtte ha for å ta imot frelsen og holde fast ved den.

Men teksten slutter med en advarsel: ”[M]ange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.” Og hvordan det kan bli slik, forklarer Jesus i den påfølgende liknelsen om arbeiderne i vingården. En husbond leide arbeidsfolk tidlig om morgenen og avtalte lønnen med dem. Men han trengte flere, og hentet inn folk både formiddag, middag og ettermiddag. Selv for den siste timen leide han folk. Og overrasket alle med å gi dem full lønn. Til glede for de fleste skulle jeg tro. Men de som hadde arbeidd fra morgenen av og båret dagens byrde og hete er misnøyde. De ville ha mer, men fikk det ikke. I Guds rike får alle den samme frelse og salighet, også de som har hatt de minste ofre for rikets skyld. Slik blir de siste blant de første. Det er fordi Gud er god og lønner av nåde. Men om de første i flokken misunner de siste, blir de selv blant de siste, selv om de har ofret mye i sitt arbeid for Guds rike (sml. 1Kor. 13,1-3). Faktisk kan de risikere å miste hele lønnen. Viser de seg fremmede for nåden, slik den ubarmhjertige medtjeneren gjorde, han som først hadde fått ettergitt de ti tusen talentene, mister de nåden. De sager av den greina de sitter på. Den heimeværende sønnen manglet farens sinnelag i møte med den bortkomne broren som vendte heim. Men faren ville ha han med i festen og gleden. Jesus vil at benådede syndere skal glede seg sammen.

Ingen må begynne å tenke at Gud skylder oss noe. Som Luther sier i forklaringen til femte bønn i Fadervår, så er vi ikke verdige til å få noe av Gud, for vi synder daglig og fortjener bare straff, derfor ber vi at han vil gi oss alt av nåde. Det var ikke bare fariseerne som trengte å bli advart mot å ringeakte nåden. Selv Jesu disipler måtte advares mot fariseernes surdeig. Og Paulus understreker så ettertrykkelig i epistelteksten fra Filipperbrevet at han ikke har noen egen rettferdighet å stille opp med overfor Gud, men at han får lov til å være i Kristus Jesus med den rettferdigheten han får fra Gud på grunn av troen.

Vi må aldri tenke at langvarig innsats i kristent arbeid gir noen garanti for evigheten eller noe krav på ekstra bonus. Er ikke sannheten at vi er fattige syndere som tigger om nåde? Som må sette all vår lit til at Gud for Jesu lidelses og døds skyld er barmhjertig og tilgir oss? Kan det være at vi uten å merke det har glidd over fra å bygge på forsoningen til å bygge på egen langvarig innsats i kristen sammenheng? Eller har vi tenkt at vi har ofret noe og begynt å føle oss store? Hva skulle de si som har ofret mye i forhold? Kunne ikke martyrene peke på norske kristne og si: «Skal de ha samme lønn som vi?» Og det er en gåte for fornuften at det kan skje. Men faktum er at lønnen ikke utmåles etter arbeidernes innsats.

Mot den herlighet som skal åpenbares på Guds barn, er trengsler her i tida ubetydelige, også trengslene for dem som har lidt mye for Jesu navns skyld. ”[J]eg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot herligheten som skal bli åpenbart på oss”, sier Paulus (Rom. 8,18). Lønnen er fortjent av han som i enestående betydning «har båret dagens byrde og hete» og ofret alt. Han er seierherre, men han deler seieren med tapere som flokker seg rundt han. Det skal vi få gjøre ved nattverdbordet. Der vil han gi oss syndenes forlatelse, liv og salighet. For der vil han gi oss sitt legeme og blod, som han gav til soning for alle våre synder, der vil han gi oss av sin Ånd, som virker tro og liv, der vil han i det hele tatt gi oss samfunn med den treenige Gud, som gjør syndere rettferdige og sønderbrutte levende og gjør tapere til vinnere.

Pastor, dr. Ragnar Andersen