9. søndag i treenighetstiden

Prekentekst: Luk. 6,36-42

Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Og døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm heller ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet, overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere måler med, skal det måles igjen til dere.

Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften?

En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg dra ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så vil du se klart å dra ut flisen i din brors øye.

 

Innledning

Dagens prekentekst er en del av en tale som Jesus holdt. Mange mener at Lukas her gir et eget referat av Jesu bergpreken, som vi finner i Matt. 5-7. Men Jesus forkynte jo mange ganger, og jeg synes det lønner seg å tenke at Matt. og Luk. gjengir to forskjellige taler med mye av det samme innholdet.

I dag vil jeg dele talen i tre deler:

Det handler om å være Guds barn, å være Jesu disippel og å være en kristen bror eller søster. Alt under evighetens synsvinkel. Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol, stod det i epistelteksten fra Romerbrevet.

 

Å være Guds barn

Å, hvilken ære, for tanken altfor stor, hans barn å være, som i det høye bor, synger vi (DELK’s salmebok 552,1). Er du et Guds barn? Det står skrevet at Jesus har gitt alle som tok imot han, de som tror på hans navn, rett til å bli Guds barn. Dette er noe som vi slett ikke er av oss sjølv. Paulus sier tvert imot at vi var av naturen vredens barn. Vi fortjente Guds vrede og dom. Vi var døde ved våre overtredelser, sier han. Men Gud har gjort oss levende med Kristus, sier han. På grunn av sin store kjærlighet som han har vist oss. (Sml. Ef 2,1ff).

Guds barn blir vi gjennom en fødsel ovenfra. Av vann og Ånd. Dåpen og troen på evangeliet hører sammen. Et nytt liv blir født. Et liv i tro, håp og kjærlighet. Guds barn elsker Gud. Derfor viser de også familielikhet med Gud. Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig, stod det i begynnelsen av dagens tekst. Og det verset danner vel en overgang mellom to avsnitt i Jesu tale. De ni foregående versa handler om å gjøre godt mot våre medmennesker, ja, gjøre mot menneskene det vi vil at de skal gjøre mot oss, og særlig om kjærlighet til ens fiender. – Da skal deres lønn bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Står det i verset før vår tekst. Du hører at det handler om familielikhet, om å likne Gud. Du hører at det påvirker avgjørelsen på dommedag.

Døm ikke, fordøm ikke, så skal du ikke bli dømt og fordømt. Ettergi, så skal du bli ettergitt, gi, så skal du få. Alt samles i kravet: Vær barmhjertig! – Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Og Jakob sier det slik: [D]ommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertighet roser seg mot dommen. (Jak. 2,13). Hva er det å være barmhjertig? Ja, det er et spennende spørsmål.

Hvis vi starter med det norske ordet barmhjertig, kommer det av hjerte, men merkelig nok ikke av barm. Barmhjertig kommer nemlig fra det tyske barmherzig, og betyr å ha hjerte for de arme, de fattige. Men om dere er sultne på å lære, spør dere kanskje hva det står på gresk. Den greske grunnteksten bruker et ord (oiktirmon) som betyr å være medlidende. Ja, ser vi på grunnbetydningen av det greske ordet, handler det om å gråte og klage og sørge over noens ulykke. Og om dere enda er sultne og vil lære mer, spør dere kanskje hva dette svarer til på hebraisk, i Det gamle testamentet. Hebraisk er jo kirkens morsmål.

Det hebraiske begrepet som i den gamle greske oversettelsen oftest blir gjengitt med det greske begrepet for medlidenhet, som jeg nettopp nevnte, har en overraskende grunnbetydning, nemlig livmor. Morslivet skulle være et sted for omsorg og beskyttelse. I flertall får ordet betydningen medlidenhet eller om du vil, barmhjertighet, og det finnes både hos kvinner og menn. Framfor alt finnes det hos Gud. Han sier: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. (Jes. 49,15)

Gud er rik på miskunn og barmhjertighet. Han elsket oss og menneskeslekten så han lot Jesus gå i ditt og mitt sted, i vårt sted, og ta straffen for synden på seg. På Golgata ble det fulle grunnlaget lagt for at vi kan være skyldfrie og ha fred med Gud. Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse (Dan. 9,9). Selv i fortellingen om Kain (første lesetekst i dag: 1Mos. 4,8-15) fikk vi høre om Guds barmhjertighet. Vi ligger på Guds hjerte. Det er ikke likegyldig for han hvordan det går med oss. Det er en sterkt trøst i nød og trengsel og kanskje aller mest i åndelig anfektelse. Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død. Han vil hjelp og redning skikke når du er i sjelenød. (DELKs salmebok 351,1) Også den plagede Job fikk til sist erfare Guds barmhjertighet. Se, vi priser dem salige som holder ut , skriver Jakob. Dere har hørt om Jobs utholdenhet, og sett den utgang Herren ga. For Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig. (Jak. 5,11) Herren kan av forskjellige grunner, kanskje helt uforståelige for oss, tillate at hans barn kommer i nød, men før eller seinere skal nøden ha en ende, og alt skal bli godt for alle som venter rett på han.

[F]jellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg (Jes. 54,10). Hvilken barmhjertig og nådig Gud vi har! Skulle vi ikke ivre etter å likne han?

 

Å være Jesu disippel

Barnekår hos Gud er å dele kår med Jesus. Han delte kår med oss, ja, enda mer: han gikk i vårt sted, forat vi skulle kunne dele kår med han. Å, hvilken ære, for tanken altfor stor!

Troen fører kjærligheten med seg, og kjærligheten rommer lydigheten mot Guds ord. Jesu tale i Luk. 6 munner ut i liknelsen om de to husbyggerne. Begge hørte Jesu ord, men bare en av dem gjorde etter det han hørte. Det var han som bygde på fjell.

Det er vanskelige tider, og verre vil det bli. Vi skal ikke være feige og ettergivende og godta synd og vranglære. Vi må ha klart for oss at i Bibelen har vi målestokken for kristen tro og kristen moral. Men den som vegleder andre, må sjølv være ordets hører og bruke ordet på seg sjølv.

Paulus griper fatt i både dømmelysten og dobbeltmoralen når han sier: Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer. (Rom. 2,1)

Det er en svær sak. Du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Spør Paulus. Som i samme brev minner om å betale sin skatt og sin toll.

Du som sier nei til abort, godtar du prevensjonsmidler som kan virke abortivt? Eller prøverørsbefruktning, som er et gigantisk lotterispill med menneskeliv? Må vi spørre i dag. Og Jesus sier at du faktisk kan bryte det femte bud ved å bli sinna på din bror og såre han med et ukvemsord (Matt. 5,22).

Om mennesker som kaller seg kristne, driver et dobbeltspill, tror jeg mye av årsaken er at det er mangler i forkynnelsen.

Du som sier nei til homoseksuelt samliv, tillater du deg et begjærlig blikk på ei kvinne eller en mann som ikke er din? Godtar du skilsmisse og gjengifte i strid med Jesu ord?

En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester, stod det i prekenteksten.

Akkurat som vi må erkjenne vår synd, må vi også erkjenne vår uvitenhet. Dersom vi setter vår fornuft opp mot Guds ord, ødelegger vi muligheten til å se klart. En kollega i Den norske kirke ble en gang spurt om ikke Jesus sa nei til gjengifte. Han svarte: Jo, Jesus gjorde det, men Den norske kirke er ikke så streng. Der har du folkekirkens krise i et nøtteskall. Og kanskje ikke bare folkekirkens.

Uten Guds åpenbaring famler vi i stummende mørke. Jesus er verdens lys. Han setter et skille mellom dem som kommer til lyset, og dem som blir i mørket. Jesu disipler er opplyst av Ordet, av lov og evangelium. Å være disippel er å være elev. Å være Jesu disippel er å være hans elev på den måten at vi lærer både av hans ord og av hans gjerninger, og at vi både er sammen med han og deler kår med han. Han som gikk gjennom lidelser til herlighet. Om det er mye vi ikke skjønner, må vi holde Bibelen åpen, be, leite og banke på. For hver den som ber, han får, den som leiter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for, sier Jesus (Matt. 7,8). Mangler vi visdom, må vi be Gud om det, be i tro uten å tvile, sier Jakob (Jak. 1,5f). Vi må leite i Bibelen, gjøre oss kjent i skriftene, banke på og la oss lukke inn i Bibelens verden, kjenne Guds bankende hjerte, være stille for han og høre hans røst. – I saker som angår religionen, skal du verken stole på deg selv eller på andre. Hold deg til Guds ord alene! Så sa Johann Heermann, den tyske presten som skrev salme nr. 142, som ble sunget som høgmessesalme i dag. Det var en mann som i høg grad fikk kjenne på lidelse i denne verden, men som kunne fryde seg over frelsen og synge om troens trygghet.

Blinde vegledere er til ingen nytte for blinde. Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøfta? Står det i dagens tekst. Vi må vokte oss for blinde vegledere og falske profeter. Selv oppriktige vegledere som har fått øynene åpnet, kan ha blinde flekker. Jesus setter ting på spissen når han sier: [D]ere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre. Og dere skal ikke kalle noen på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Kristus. (Matt. 23,8-10). Jesu disipler må ha en annen holdning og atferd enn de skriftlærde og fariseerne og deres tilhengere. Jesu menighet er en flokk disipler, og han selv er alles lærer. Menigheten er en søskenflokk, barn av den ene himmelske Far. Å vokse i innsikt er et ideal for både lek og lærd. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor, sier Paulus i Filipperbrevet (3,16). Apostler, profeter, evangelister, hyder og lærere som Herren selv gir, skal hjelpe menigheten til å nå fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, for å tale med Ef 4. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi vokse opp til Kristus, menighetens hode. Han er mønsteret. En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlørt, blir som sin mester, sa Jesus. Ingen kristen kan derfor overprøve han og hans ord. Målet er å bli som han. I lære og i ferd. Jesu disipler er satt til å være verdens lys av han som er verdens lys. Jesu disipler er satt til å vise hans kjærlighet og omsorg, han som har elsket oss og gitt seg selv for oss.

Men vi kommer til kort. Og derfor trenger vi syndenes nådige forlatelse. Det er en stor sak og en høg åndelig kunst å vite at dine synder er forlatt. Det er troens kunst. Og nå har Jesus gitt oss et tegn på om vi kan tro og vite at det er slik når han sier i bergprekenen: For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Far også forlate dere; men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far forlate deres overtredelser. (Matt. 6,14f) Guds barn må likne sin himmelske Far. Når Gud er forsonet, må også vi være forsonlige og villige til å tilgi. Luther sier det slik i Store katekisme: Hvis ikke du tilgir, så må du aldri tenke at Gud tilgir deg. Men hvis du tilgir, så har du den trøst og visshet at du har tilgivelse i himmelen. (Konkordieboken, Lunde forlag 1985, 362) Det betyr ikke at å tilgi sin neste er noe som gjør en fortjent til Guds tilgivelse. Guds veldige tilgivelse er ufortjent. Men å gi tilgivelse er en frukt av å få tilgivelse. Vi kan si at det er et vitnesbyrd, et tegn og en nødvendig følge. Luther legger vekt på at vår tilgivelse skal være et tegn til forsikring på at vi har Guds tilgivelse, et tegn til styrke og glede for samvittigheten. Ettergi, så skal dere bli ettergitt, stod det i dagens tekst.

Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet, overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere måler med, skal det måles igjen til dere. En kristen har en Far i himmelen som ser hjertene, som gleder seg over å se sine barn være gode mot hverandre og mot andre mennesker, og som lønner rikelig. Det ser ikke alltid slik ut i det ytre. Men det skal erfares fullt ut på dommedag.

 

Å være en kristen bror

Én er deres mester, men dere er alle brødre, sa Jesus. Men ved dømmesjuke kan en faktisk ekskludere seg sjølv. Døm ikke, fordøm ikke, så skal du ikke bli dømt og fordømt.

Jesus kom ikke som dommer, men som frelser og lege. I menigheten skal vi møte hverandre som venner og søsken. Luther taler om å unnskylde, tale vel om og ta alt i beste mening. Som Sem og Jafet ikke var hensynsløse og skadefro, men gikk baklengs inn i Noahs telt og dekket over hans nakenhet, skal vi heller ikke betrakte hverandres feil med skadefryd, men hjelpe hverandre med takt og vennlighet.

Lydighet mot Jesu ord kan skape en stille revolusjon, dere!

Ta nå forholdet mellom ektefeller. Det er mange fliser å finne i et ekteskap. Om de to trykker hverandre ned med surmaget kritikk, kommer en lett inn i en ond sirkel som kan kalle fram vinterkulde i forholdet. Men en kan også sette seg inn i hverandres situasjon, prøve å forstå og hjelpe. Da løfter en hverandre opp. Dersom viljen til å ta alt i beste mening og til å bære hverandres byrder er der, blir det en annen luft å puste i, så vokser en sammen og kan finne løsninger sammen.

Ta forholdet mellom generasjoner. Det er lett å sette seg på dommersetet og fort å havne på tiltalebenken. Det kan være lett å proppe barn og unge med skyldfølelse og følelse av at de voksne er vellykkede. Men hvor ofte merker ikke den som er mor og far at de kommer til kort? Og når barna skjønner at foreldrene ikke nødvendigvis har rett, kan det være at de utnytter det og anklager dem. F. eks.: Hvorfor er dere så opptatt av inntekt og levestandard? Hvorfor har dere ikke mer tid til oss?

Eller ta arbeidsplassen. Hvor medarbeidere kommer innpå hverandre, kan det oppstå en usunn rivalisering. Misunnelse og mistenkeliggjøring. Det kan gå sport i å mobbe og ødelegge medarbeidere. Har det noe med jante-lov og flisesamling å gjøre?

Baktal ikke hverandre, brødre! sier Jakob (Jak. 4,11). Også i en menighet kan kritikklyst og misunnelse ta overhand, og det kan gå sport i å finne fliser. Det skal ikke så mye til av den giftige blandingen av sannhet, oppspinn og lett skjult skadefryd før det går ut over andres gode navn og rykte.

Det står i en sang: Ser du en bror eller søster som falt, Gå ei med dom forbi! Kanskje at også for deg det gikk galt, Om du ble fristet som de. Ingen så trenger et trøstens ord, Som de for hvem det gikk galt på jord. Gå ei forbi! Gå ei forbi! Gå ei med dom forbi! (Sangboken 758,2)

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt! er ikke et ord mot rettsvesenet. Det er heller ikke et ord mot prekestolen, som er bygd for at både Guds dømmende og Guds oppreisende ord skal lyde. Det er heller ikke et ord mot kirketukten, som Jesus beskriver i Matt. 18. Å vise til rette, veglede og formane hører med blant venner og brødre. Tilrettevis den vise, så skal han elske deg, sier Salomo i Ordspråkene (Ordspr. 9,8). Men Jesus advarer mot hykleri, mot den syndige trangen til å opphøye seg sjølv og snakke andre ned. Det er et ord mot den dømmende og kritiske innstillingen som er uten ekte kjærlighet og bare konsentrerer seg om feil hos andre. Det kan også være et ord mot bruk av subjektive, sjølvvalgte etiske normer uten bibelsk dekning. [L]a oss ikke mer dømme hverandre, men fell heller den dom at dere ikke skal legge anstøt eller felle for deres bror! sier Paulus i epistelteksten (Rom. 14,13).

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Er det slik, så trenger du en realitetsorientering, og den får du gjennom dette overraskende billedspråket. Flisa er den synd kritikeren ser hos sin bror, bjelken er den synd Gud ser hos kritikeren. Forholdet mellom flisa og bjelken er som mellom myggen og kamelen. I Matt. 23 roper Jesus ve over skriftlærde og fariseere og sier: Blinde veiledere! Dere avsiler myggen, men sluker kamelen!

Hykleriet er den gamle Adams, den syndige naturs, forsøk på å spille from. Jeg og du skal begynne med oss sjølv. Du skal først (!) dra bjelken ut av ditt eget øye. Da kan du se nøye og klart å dra flisa ut av andres øyne. Om vi ikke tukter oss selv, kan vi heller ikke tukte andre.

Vi som vil være kristne, har det til felles med fariseerne at vi bekjenner oss til en alvorlig etisk forpliktelse. Vi må bare ikke falle i hykleriets grøft. Og når Jesus i bergprekenen krever en rettferdighet som overgår de skriftlærdes og fariseernes, sørger han for å bygge en advarsel mot dømmesjuke og hykleri inn i den grunnleggende etiske undervisningen av disiplene. Døm ikke din neste etter den strenge rettferdighets målestokk, for at du ikke selv skal bli dømt på den ytterste dag etter samme målestokk. På den ytterste dag gjelder enten nåde eller strenghet. Den som skal finne barmhjertighet på dommedag, må reflektere den nåde som Gud viser sine barn.

Kritikk uten kjærlighet har ingen rettmessig plass i Kristi menighet. Nei, se på Jesus selv! Han var sammen med tollere og syndere. Han aksepterte ikke uretten. Men han overvant den – ikke med hard og kald kritikk, men med kjærlighetens vilje til samfunn og vennskap.

Kjærlighet uten kritikk av synd og vranglære er like ubibelsk som kritikk uten kjærlighet. Advarselen mot dømmesyke betyr ikke at vi skal godta alt. Det som Gud kaller synd, skal vi holde for synd. Men Guds barn vil være preget av han, som hater synden, men elsker synderen.

Bjelken må ut, jo før jo heller! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! stod det. Dette ”først” går igjen i evangeliet. Gå først bort og forlik deg med din bror (Matt. 5,24). Søk først Guds rike og hans rettferdighet (Matt. 6,33). Rens først begeret og fatet innvendig (Matt. 23,26). Jesus peker hele vegen på den rette prioritering. Og hva er vel bjelken som må bort, annet enn hovmodet, selvgodheten, egoismen, mangelen på tro, mangelen på gudsfrykt og mangelen på kjærlighet? Den bjelken er dømt av Gud. Og det er om å gjøre at synderen istemmer dommen. Å bekjenne synden har med det å gjøre. Gresk bruker et ord for å bekjenne som betyr å si det samme. I en sann syndsbekjennelse sier en det samme om synden som Gud sier. I stedet for å forsvare seg, bortforklare eller prøve å unnskylde, så bøyer en seg for Guds dom. Og da er det håp. Så må en ikke bli så opptatt av bjelken at en ikke ser den bjelken som ble lagt på Jesus, den som han ble naglet til på Golgata, der han sonet for alle våre synder.

 

Pastor, dr. Ragnar Andersen