Første påskedag

Prekentekst: Lukas 24,1-9

1 Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. 2 Men de fant steinen rullet fra graven. 3 Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. 4 Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. 5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? 6 Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, 7 da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. 8 Da mintes de hans ord. 9 Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre.

Som den gylne sol frembryter

gjennom den kullsorte sky

og sin stråleglans utskyter,

så at natt og mulm må fly,

slik min Jesus av sin grav

og det dype dødens hav

oppstod ærefull av døde

imot påskemorgenrøde,

synger Thomas Kingo.[1]

 

Det er ei vårkjølig natt. Før morgengry blir Jerusalem rystet av nok et jordskjelv, kanskje ikke fullt så kraftig som skjelvet halvannet døgn tidligere, men kraftig er det.

Ei gruppe kvinner samler seg i nattemørket og vandrer til graven der de har sett Jesus bli lagt. De har gjort i stand velluktende urter og salver for han. Men de har et problem. Jesus var blitt lagt i et gravkammer. En svært stor stein var veltet for åpningen. Slike steiner hvilte i en v-formet fordypning. Én mann kunne gjerne rulle den på plass aleine, men det måtte flere mann til for å rulle den fra. Hvordan skulle de få åpnet graven?

Men det viste seg at steinen var rullet bort. Hva var skjedd? Det forteller Matteusevangeliet: Det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel steg ned fra himmelen og trådte til og rullet steinen fra og satte seg på den. Og han var som et lyn og se til, og hans klesdrakt var hvit som snø. Og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de ble som døde.

Hørte du det? En Herrens engel trådte til. (Du skjønner at her skjer noe som ingen kan gi en naturlig forklaring, og som ingen kan forstå.) Så skremmende er det at soldatene som skal vokte graven, blir lamslåtte og ute av stand til å foreta seg noe som helst. Vi har ingen skildring av selve Jesu utgang av graven. Gikk han ut av en lukket grav mens soldatene lå og sov, slik Luther mente, eller gikk han ut da engelen rullet steinen bort? Det er også spennende å følge med på diskusjonen om likkledet i Torino. Mange tror det er ekte. Kanskje er det et fotografisk avtrykk fra oppstandelsesøyeblikket.

Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever![2]

Kvinnene finner altså graven åpen. Men Jesu kropp er borte! Hva er skjedd?

Mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær, hørte vi. – Som soldatene blir også kvinnene skremt. Som naturlig er i møte med engler. Kvinnene skjønner nok umiddelbart at mennene kommer fra den himmelske verden. Men de går ikke fra sans og samling, men bøyer seg til jorda for de fremmede. Frykt ikke! sier den ene, det var han som hadde rullet bort den store steinen. Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Ja, sier ikke begge to dette i kor? Han er ikke her, han er oppstått!

Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Vi vet også at engelen sa: Kom og se stedet hvor han lå! Kvinnene kunne altså ved selvsyn konstatere at Jesus ikke var der. Seinere har mange villet se stedet.

Ved påsketid i 2013 besøkte vi også Jerusalem. Der er to steder som besøkes som Jesu grav. Det ene stedet har tradisjonen i ryggen og er nok sannsynligvis historisk riktig. Det er inne i den store kirken som også rommer den klippen som utpekes som Golgata. Den hellige gravs kirke, sier noen. Oppstandelseskirken, sier andre. Det andre stedet ligger i en vakker hage ved det som kalles Gordons Golgata. Det kan gi et visst inntrykk av hvordan Golgata og graven kan ha sett ut. Og pilegrimer fra hele verden strømmer til. I grav- og oppstandelseskirken er det vel folk fra årle morgen til aften silde året igjennom som stiller seg i kø, for å komme inn i graven i små grupper. Det tok vi oss faktisk ikke tid til. Men det er jo rørende at mennesker står i kø kanskje et par timer for å komme inn i den tomme graven.

Denne påsken er nok kirken stengt på grunn av verdensepidemien. Det er en underlig og annerledes situasjon. Påskeaften, vel å merke etter juliansk kalender, strømmer vanligvis folk til i titusentall, kirken fylles til trengsel, og mange, mange må stå utenfor. Kl. 13 kommer politi og andre myndighetspersoner, undersøker graven og forsegler den. Senere går den gresk-ortodokse patriarken inn med to store utente stearinlys, faller på kne og ber. Og snart danner det seg et helt spesielt lys på steinbenken inne i graven, der en mener at Jesus lå. Av dette tenner patriarken stearinlysene, gir flammen til sin armenske og sin koptiske kollega, går så ut og sprer den til alle i kirken. Seremonien kan spores over tusen år tilbake, ja, kanskje til kirkens tidligste århundrer. Noen tror at det er et triks. Noen tror at det på annen måte har en naturlig forklaring. De fleste som opplever det, tror nok at det er et hellig tegn. Og ilden blir sendt med fly til ortodokse utover verden, og den lyser i mange heimer i lang tid.

Det er ingen salighetssak å tro på likkledet i Torino. Det er ingen salighetssak å tro på et årlig lysunder i Jerusalem. Men det er en salighetssak å tro på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Og det gjør bare den som har møtt han. Å salige møte, der synd ble byttet med nåde! Å salige stund, der tvilen måtte vike for troen! Kanskje englenes spørsmål skal få oss til å stanse opp og spørre etter hva det egentlig er å søke Jesu nærhet. Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Spørsmålsstillingen er en pekepinn. Han kalles den levende. Han er ikke bare blitt levende igjen tredje dag etter at han døde på korset, men han er den levende. Likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, sa han.[3] Jeg har makt til å sette mitt liv til, og jeg har makt til å ta det igjen.[4] Og da han viste seg for Johannes på Patmos, sa han: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.[5]

Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Et kritisk korrektiv også til den som søker Skaperen i det skapte? Kanskje det. Som leiter etter hellige steder. Vår tro er ingen gravkult. Vi er ikke stedbundet. Det kommer ikke an på Jerusalem eller Garisim. Den time kommer, og er nå, sa Jesus til den samaritanske kvinnen, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet, for det er slike tilbedere Faderen vil ha.[6] Og likevel søker vi han i det skapte. For der har han satt oss stevne. I lyden av hans ord, i vannet, i brødet og vinen. Her kommer livet til oss. Han har gjort skaperverket slik at han kan være til stede i det. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Der han blir tatt imot, der bor Gud. Derfor er den kristne menighet Guds hus.

Jo, vi søker den levende i det skapte. For der møter han oss. Vi ser hans legeme og blod i nattverdens brød og vin, og vi ser det ikke. Det er troens øye som ser det. For troen ser det den hører at han sier. Og vi eter og drikker den korsfestede og oppstandnes legeme og blod i og med og under skikkelse av brød og vin. Der han er, der er syndenes forlatelse. Og der syndenes forlatelse er, der er liv og salighet. Jesus sier: Likesom den levende Far har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg.[7]

Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Et kritisk korrektiv til den som søker sannheten i fortida? Nei og ja, kanskje. Gud har åpenbart seg i historien, og derfor skal og må vi søke sannheten i fortida. Vi må gå til Skriften. Men Guds åpenbaring er overlevert oss gjennom en nesten totusenårig kirkehistorie der generasjonene før oss har vært barn av si tid slik vi og våre samtidige er barn av vår tid. Men sannheten er den samme. Jeg er sannheten, sa Jesus.[8] Og han er i går og i dag den samme, ja til evig tid.[9] Han forandrer seg ikke med tida, men han kan forandre vår tid. På Jesu tid, sier noen, og mener for to tusen år sia. Men alle tider er jo hans tid, alle år er hans år. Han er ved Guds høgre hand og går i forbønn for sine disipler. Han er med sine venner alle dager. Nytestamentlig kristendom er alltid ung og doggfrisk. Like fri i forhold til eldre tiders perspektiv og tolkninger som i forhold til vår tids perspektiv og tolkninger. Og som dikteren Arnold Eidslott sier i diktet ”Advarsel til tolken”: ”Bær ikke ord til Ordet  Skriften trenger ikke klær  Skriften skal stå naken  i denne frostslåtte verden  Skriften vil gi av sin varme” – Nei, jeg taler slett ikke for en historieløs og tradisjonsløs kristendomsoppfatning. Så jeg tror nok ikke dere misforstår meg. Men jeg taler til meg selv og til dere for en kristendom som har blikket oppover og framover. Som setter sin lit til Jesus og spør hva han krever av oss av holdning og handling i vår tid for at budskapet om han skal nå inn og nå ut. Som vet at Jesus er iblant oss her og nå og har lovt å være med sine alle dager inntil verdens ende.

Han er ikke her, han er stått opp, sier englene. Kom i hu hvordan han talte til dere i Galilea. Han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og oppstå på den tredje dagen. – Ja, kvinnene husker jo dette. Jesus må ha holdt ord! Det var ikke slutt langfredag.

Vi vet at det ikke var like lett for alle Jesu venner å tro at han var stått opp og levde. Det skulle sterke bevis til før alle var sikre på det. Men Jesus gav ikke opp å få dem til å tro, og han vil heller ikke gi opp med mennesker i dag som gjerne vil tro på han. Den lange rekken av øyenvitner som Paulus framfører i epistelteksten vi hørte fra Første Korinterbrev[10], skal hjelpe til tro. Men avgjørende er at vi selv får møte han. Det hadde også Paulus erfart. Og den levende møter oss i det ord som er ånd og liv. Det er vi mange som har erfart. Når loven dømte og drepte oss, kom han med evangeliet for syndere og gav oss liv.

Så er det sant: Krist stod opp av døde i påskemorgenrøde![11]

Troen har fast grunn under føttene. Faderen vitnet om sin Sønn. Jesus Kristus, vår Herre, er etter hellighets Ånd godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, skriver Paulus.[12] Jesu oppstandelse er det sentrale historiske beviset på at kristendommen er sann. Derfor hører vi at apostlene skulle være vitner om Jesu oppstandelse.[13] Derfor sa Paulus i sin tale på Areopagos i Aten at Gud har gitt fullgodt bevis ved å oppreise Jesus fra de døde.[14] Oppstandelsen påskemorgen er et veldig ja fra Gud til Jesu offer langfredag. ”Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde.”[15]

Krist stod opp av døde! Nå sonet er vår brøde![16]

Med oppstandelsen kommer døden på korset i det rette lys. Uten oppstandelsen ville Jesus ha vært en av de unge døde. En idealist som ofret livet for en sak han trodde på. En svermer som tok feil og ledet feil. Kristendommen ville i høyden ha blitt en sekt og forsvunnet. Det nye testamentet ville aldri ha blitt skrevet. Men nå er Kristus stått opp. Langfredagens mørke har veket plassen for påskemorgens soloppgang. Alt stemte. De gamle profetiene. Jesu egne forutsigelser. Døden på korset var breddfull av mening. Det var ikke naglene, men det var våre synder som holdt Guds Sønn på korset. Guds kjærlighet viste seg i det store offer. Jesus gikk inn under Guds vrede og forbannelse. Men det var for oss (gresk: hyper hemon), til beste for oss. Og det var som vår stedfortreder. Han tok på seg vår synd for at vi skulle få Guds rettferdighet. Dette salige byttet beskriver Paulus slik i 2Kor. 5,21: ”Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli Guds rettferdighet.” Ja, det står det faktisk etter grunnteksten. Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.[17]

Skyldbrevet naglet han til korset, han avvæpnet maktene og myndighetene.[18] Så kan dommen som ville ha knust oss, bli opphevet. Da må også djevelens og syndens grep på oss løsne. Trygg, fri og glad springer et nytt liv ut der Kristus ved troen får rom.

Jesus Kristus er førstegrøden i livets oppstandelse. Gutten som profeten Elisa vekket opp, måtte dø igjen. Jairus’ datter måtte dø igjen. Nain-enkens sønn måtte dø igjen. Lasarus måtte også dø en gang til. Den unge mannen som Paulus vekket opp i Troas, måtte seinere dø. Men for Jesus er døden tilbakelagt. Han var død, men se, han lever! Og som førstegrøden i livets oppstandelse garanterer han at andre kommer etter. Det skal bli påskemorgen over alle Guds barns graver. Ikke så at våre legemer har noen spirekraft i seg sjølv. Hemmeligheten ligger i det skapende guddomsord, det som bærer hele verden, det som også skal nyskape verden. Du trenger ikke tvile på at Herren har koden til alle de legemer som han skal nyskape på dommedag, ikke bare de som står opp til livets oppstandelse, men også de som står opp til dommens oppstandelse. Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst.[19] De som sover i jordens muld, skal stå opp. Havet gir sine døde tilbake. Ingen er glømt, og ingen kan skjule seg. Men hvem skulle ønske å stå opp til dom og bære alle følger av sine synder? Jesus har gitt sitt liv for å kjøpe oss fri. Alle Guds barn som er døde, skal stå opp til evig herlighet og glede, og alle Guds barn som er i live, skal bli forvandlet når han kommer i herlighet.

Graven i klippen

Stengt og forseglet

Måtte slippe deg,

Min Herre og min Gud

Seirende Krist,

Oppstandelse og liv

Du gjør alle ting nye

Pastor, dr. Ragnar Andersen


[1] DELK’s salmebok, 90,1.

[2] Fra Johan Nordahl Bruns salme Jesus lever, graven brast! (DELKs salmebok nr. 98)

[3] Joh. 5,26

[4] Joh. 10,17f

[5] Joh. åp. 1,18

[6] Joh. 4,23

[7] Joh. 6,57

[8] Joh. 14,6

[9] Hebr. 13,8

[10] 1Kor. 15,1-11

[11] Sitat fra N. F. S. Grundtvigs salme (DELKs salmebok nr. 99)

[12] Rom. 1,4

[13] Apg. 1,22

[14] Apg. 17,31

[15] Fra Bruns salme

[16] Fra andre vers av Grundtvig-salmen

[17] Rom. 4,25

[18] Kol. 2,14f

[19] Joh. 5,28