Preken Markus 10,28-31 v/Ragnar Andersen

Søndag 8. november 2020
DELK Østfold i Hauges Minde
(Revidert manuskript)

Kjærligheten til Jesus må overgå kjærligheten til den nære familie. Selv om budet om å elske vår neste som oss selv er like stort som budet om å elske Gud av alt det vi er og har. Men budet om å elske Gud er det første. Kjærlighet løsrevet fra kjærlighet til Gud, er en kjærlighet på avveger. Men kjærlighet til Herren kan ikke være annet enn svar på hans uutgrunnelige kjærlighet til oss. Slik kan kjærligheten strømme fra han og gjennom oss, og vi kan elske andre etter hans vilje og velbehag.

Prekentekst: Mark. 10,28-31

 Peter tok til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefoll igjen, nå her i denne tid hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer – sammen med forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.

”Peter tok til orde”, stod det. Teksten står i nær sammenheng med det som er fortalt rett foran. Og det er Jesu møte med den unge rikmannen som fikk kallet til å selge alt og følge Jesus, og samtalen etterpå mellom Jesus og disiplene. Er det lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike, det vil si er det umulig å komme inn i Guds rike uten ved et under, måtte ikke da Peter og de andre disiplene være sikret plass? Han snakker for de tolv: ”[V]i har forlatt alt og fulgt deg.” – ”Hva skal da vi få?” spør han ifølge Matteusevangeliet.

Å være Jesu disippel krever brudd med jordiske bindinger. Med tre hammerslag slår Jesus det fast i Luk. 14. Hør:

Vers 26: ”Om noen kommer til meg og ikke hater faren sin og mora og kona og barna og brødrene og søstrene, ja, endog sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.”

Vers 27: ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.”

Og vers 33: ”Slik kan da ingen av dere være min disippel uten at han gir opp alt det han eier.”

I prinsippet gjelder dette for alle. Men når jeg sier ”i prinsippet”, kan det lett bli oppfattet som noe flyktig, noe vi ikke tar så bokstavelig og derfor ikke så nøye. Men det handler faktisk om at vi må ta kostnaden ved å tro i en vantro verden. Du må la Gud rå over det du eier. Kjærligheten til Jesus må gå foran kjærligheten til foreldre, kone, barn og søsken. Den skarpe uttrykksmåten handler ikke om å hate i syndig betydning, men det handler om å sette i annen rekke. Det betyr at en må sette Jesus foran sin jordiske familie. Hvor er lojaiteten? Hvordan prioriterer vi? En må søke Guds rike først. Derfor sier Jesus et annet sted: ”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd” (Matt. 10,37). Fredsfyrsten står midt i kamp. Han er streng, men rettferdig og barmhjertig.

Det trengs hardførhet i kampen. Han vil ruste oss og gi oss kraft og mot. Noen ganger er utfordringene mer konkrete enn ellers. Og for noen mennesker er utfordringene mer konkrete enn for andre. Den unge rikmannen fikk også kallet til å følge Jesus. Jesus så med kjærlig blikk på han. Mesteren ville han så vel. Mannen måtte bli løst fra jordisk rikdom. Han kunne hjelpe så mange fattige med det han eide, og selv slutte seg til Jesu vandrende følge. Men mannen klarte det ikke.For det står at han ble ille til mote og gikk bedrøvet bort. Vi vet jo ikke hvordan det videre gikk med han. Men vi vet at det står ikke i menneskemakt å gi slipp på ens eget og følge Jesus og hans kall. For mennesker er det umulig, men Gud gjør det umulige mulig.

Se for deg Peter og Andreas! De var fra Betsaida. En by preget av gresk kultur, som fjerdingsfyrsten Filip gjorde til en romersk by. Peter og Andreas kjente miljøet og snakket flytende gresk. Men de har nok søkt sine jødiske røtter og flyttet et stykke vestover til den mer jødiske byen Kapernaum på den galileiske sida av grensa. Der var det nok enklere å leve et jødisk liv. De var fiskere, akkurat som Jakob og Johannes. Gennesaretsjøen gav gode fiskemuligheter, og brødrene var driftige. Peter hadde satt penger i egen båt. Han hadde eget hus og hadde stiftet familie. En sjølvstendig kar som stod på egne bein. Brødrene var ikke rike, men de tilhørte byens relativt privilegerte middelklasse i en tett befolket landsdel med mye fattigdom. Natta var den beste tida for fiske i dypt vann. Når fiskerne kom til land med fisk om morgenen, fikk de straks avsetning på en del av fangsten, resten leverte de til salting. Garn ble skyllet, og så fikk karene seg frokost med brød og en smak av fangsten stekt over ilden. Kanskje ble det et kast eller to med kastegarn fra land før de endelig la seg til å sove mens sola steg høgt på himmelen. Om ettermiddagen kunne de sitte og reparere nøter og garn og gjøre alt klart til neste natt. Men når sola gikk ned om fredagen, var det helg. På sabbaten gikk folket i synagogen. Det var greitt og fint å være Peter og Andreas i Kapernaum. Og å være Jakob og Johannes, som drev fiske sammen med sin far. Her gikk det an å ha et stabilt liv fra generasjon til generasjon.

Men gjennom døperen Johannes var de blitt kjent med Jesus. Og en dag kom han forbi på stranda. Han kalte de fire fiskerne til å følge han. De nølte ikke, men brøt straks opp fra båt og redskap og rolig familieliv og ble hans disipler og vandret sammen med han. På liknende måte var det med alle tolv: Vi har forlatt alt og fulgt deg.

Å reise med Jesus fra sted til sted kunne være en utfordring. Revene har hi, og fuglene under himmelen har reir, men Menneskesønnen hadde ikke det han kunne helle sitt hode til (Matt. 8,20). En utfordring var det også å bli sendt ut av Jesus. ”Ta ikke noe med på veien, verken stav eller skreppe eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kjortler hver. Og i det hus dere kommer inn i, der skal dere bli, og fra det skal dere dra videre. Og hvert sted hvor de ikke tar imot dere, gå ut av den by og ryst støvet av deres føtter til et vitnesbyrd mot dem!” (Luk. 9,3-5) De tolv hadde kanskje ikke solgt sin eiendom, men de hadde gitt avkall på vanlig familie- og yrkesliv for å følge Jesus. Men Jesus var trygg å følge, og de store påkjenningene ventet ennå på dem.

Disiplene måtte sette Jesus foran far og mor og øvrig familie. ”Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far!” sa en av dem (Matt. 8,21 par.). Men Herrens ærend har hast. Og Jesus sa: ”Følg meg, og la de døde begrave sine døde!” Det er ingen enkel sak å sette hensyn til familien og til skikk og bruk til side for det Jesus kaller til. Synden kom inn i verden da Adam hørte på kona si i stedet for å høre på Gud. Samson lot seg overrumple av maset til kjæresten. Den gamle ypperstepresten Eli protesterte mot synd og vranglære, men han forsømte kirketukten. Han var for svak til å stanse sine uomvendte sønner. Han kritiserte dem og tok avstand fra dem verbalt, men ikke i handling, og han ble medskyldig i ondskapen deres. «[D]u ærer dine sønner mer enn meg», sa Herren til han (1Sam. 2,29). Det kalte på en streng dom.

Når de nærmeste ikke skjønner at du gjør andre vurderinger fordi du baserer dine tanker på Guds ord, kan det være krevende. Herren vil så gjerne vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene (Mal. 4,6), men der hjertene hardner, blir det konflikt. Og den konflikten må vi våge. Som Jesus sier: ”[B]ror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død; og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.” (Matt. 10)

En kristen lever under evighetens synsvinkel. Det er skikkelig motkulturelt. Verden har det synlige for øye, men du som er en kristen, har det usynlige for øye. Du må se oppover og framover. Oppover mot himmelen og framover mot den nye verden. ”[S]øk det som er der oppe,” sier Paulus, ”der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.” (Kol. 3,1f) Der oppe, dvs. i den usynlige himmelske verden, der bor Gud. Der er også de som i tro og gudsfrykt har forlatt dette liv og nå er heime hos han. Der er det nye Jerusalem, som skal stige ned på en nyskapt jord. Vi venter etter Herrens løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor (2Pet. 3,13). Apostlene har fulgt Jesus i ringe kår her i verden, men de skal dele herlighetskår med han i gjenfødelsen. Og det skal alle hans venner gjøre. Verdensgjenfødelsen er forutsagt alt i GT. ”For se,” sier Herren, ”jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ingen skal mer komme dem i hu.” (Jes. 65,17) For en forandring for Jesu venner fra å være misforstått, uglesett, hakket på, forfulgt til å stråle i herligheten hos Gud.

Det er ikke bare apostlene som får løfter av Herren i teksten. ”Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefoll igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.” Jesus gir løfter både for tid og evighet, både for denne verden og for den kommende.

Ikke bare kan kallet føre til oppbrudd fra solide økonomiske kår. Ikke bare kan det føre til at en er både lenge og langt borte fra familien. Ikke bare at kristne lever enslig fordi de ikke finner en ektefelle som deler troen, eller fordi de er forlatt av ektefellen, eller fordi de føler seg dradd mot sitt eget kjønn og nekter å leve det ut, men for mange mennesker kan det å bli en kristen være forbundet med brudd med slekten. Familien vender deg ryggen. De vil ikke kjennes ved deg. De kan til og med stå deg etter livet.

Men Jesus forsikrer om at reknskapet alt her i denne verden skal gå i pluss, ja, ikke bare det, en skal få hundrefoll igjen. En har ingen ytre garanti, men en har løftene. Ikke løfte om å unngå forfølgelse, men løfte om at Herren tross alt er med. Han vet hvilke prøver han lar sine disipler oppleve. Som det står i 1Kor. 10,13: Gud ”skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den”. Den som søker Guds rike først, blir rikt velsignet. Med nye åkrer under forfølgelser er en livberget. Om huset til tider var en fengselscelle og maten fangekost, tapte ikke Paulus motet. Om han var berøvet friheten, åpnet Herren dører, bokstavelig og i overført betydning, fangevokterfamilien i Filippi ble åndelige familiemedlemmer, og den bortløpne trellen Onesimus ble omvendt til Gud og dermed et åndelig barn Paulus hadde fått i fangenskap. Som kristen har en nemlig en åndelig familie. De helliges samfunn er en sannhet for troen, men også en alvorlig oppgave for kjærligheten. Tar vi vare på hverandre i menigheten? ”Derpå skal alle kjenne at dere er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet”, sa Jesus.

Det er stort å leve på Guds løfter så lenge reisen her i verden varer. Men ennå større er det som venter. Den som har valgt Jesus og Guds rike, er arving til det evige liv. Livet uten brist. Livet uten ende. Livet i samfunn med den treenige Gud i hans fullendte rike.

Den lønn Jesus lover, er så langt bortenfor all fortjeneste at det må svimle for tanken. Bare nåde er det om vi får den. Bare en Gud som er rik på miskunn kan gi oss den. Og han som gav løftet, tok alle kostnadene for vår frelse. Mot det han gjorde da han gikk inn under Guds vrede og dom for å kjøpe oss fri, blekner alle utlegg som vi måtte ha for å ta imot frelsen og holde fast ved den.

Men teksten slutter med en advarsel: ”[M]ange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.” Og hvordan det kan bli slik, forklarer Jesus i liknelsen om arbeiderne i vingården. En husbond leide arbeidsfolk tidlig om morgenen og avtalte lønnen med dem. Men han trengte flere, og hentet inn folk både formiddag, middag og ettermiddag. Selv for den siste timen leide han folk. Og overrasket alle med å gi dem full lønn. Til glede for de fleste skulle jeg tro. Men de som hadde arbeidd fra morgenen av og båret dagens byrde og hete er misnøyde. De ville ha mer, men fikk det ikke. I Guds rike får alle den samme frelse og salighet, også de som har hatt de minste ofre for rikets skyld. Slik blir de siste blant de første. Det er fordi Gud er god og lønner av nåde. Men om de første i flokken misunner de siste, blir de selv blant de siste, selv om de har ofret mye i sitt arbeid for Guds rike (sml. 1Kor. 13,1-3). Faktisk kan de risikere å miste hele lønnen. Viser de seg fremmede for nåden, slik den ubarmhjertige medtjeneren gjorde, han som først hadde fått ettergitt de ti tusen talentene, mister de nåden. De sager av den greina de sitter på. Den heimeværende sønnen manglet farens sinnelag i møte med den bortkomne broren som vendte heim. Men faren ville ha han med i festen og gleden. Jesus vil at benådede syndere skal glede seg sammen.

Ingen må begynne å tenke at Gud skylder oss noe. Som Luther sier i forklaringen til femte bønn i Fadervår, så er vi ikke verdige til å få noe av Gud, for vi synder daglig og fortjener bare straff, derfor ber vi at han vil gi oss alt av nåde. Det var ikke bare fariseerne som trengte å bli advart mot å ringeakte nåden. Selv Jesu disipler måtte advares mot fariseernes surdeig.

Vi må aldri tenke at langvarig innsats i kristent arbeid gir noen garanti for evigheten eller noe krav på ekstra bonus. Er ikke sannheten at vi er fattige syndere som tigger om nåde? Som må sette all vår lit til at Gud for Jesu lidelses og døds skyld er barmhjertig og tilgir oss? Kan det være at vi uten å merke det har glidd over fra å bygge på forsoningen til å bygge på egen langvarig innsats i kristen sammenheng? Eller har vi tenkt at vi har ofret noe og begynt å føle oss store? Hva skulle de si som har ofret mye i forhold? De som har vansmektet i fangehull, blitt ydmyket og torturert og har gitt livet for troen på evangeliet. Kunne ikke martyrene peke på norske kristne og si: «Skal de ha samme lønn som vi?» Og det er en gåte for fornuften at det kan skje. Men faktum er at lønnen ikke utmåles etter arbeidernes innsats.

Mot den herlighet som skal åpenbares på Guds barn, er trengsler her i tida ubetydelige, også trengslene for dem som har lidt mye for Jesu navns skyld. ”[J]eg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot herligheten som skal bli åpenbart på oss”, sier Paulus (Rom. 8,18). Lønnen er fortjent av han som i enestående betydning «har båret dagens byrde og hete» og ofret alt. Han er seierherre, men han deler seieren med tapere som flokker seg rundt han. Det skal vi få gjøre ved nattverdbordet. Der vil han gi oss syndenes forlatelse, liv og salighet. For der vil han gi oss sitt legeme og blod, som han gav til soning for alle våre synder, der vil han gi oss av sin Ånd, som virker tro og liv, der vil han i det hele tatt gi oss samfunn med den treenige Gud, som gjør syndere rettferdige og sønderknuste levende og gjør tapere til vinnere.