5. søndag i påsketida 2020

Prekentekst: Joh. 15,1-11 (i stedet for v. 1-8)

Jeg er det sanne vintreet, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort. Og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av ordet som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingenting gjøre. Om noen ikke blir i meg, blir han kastet ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler. Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.

 

 

Det sanne vintreet

I den første leseteksten, fra siste kapittel hos Hosea (Hos. 14,5-9), svarer Herren på Israels bønn om syndsforlatelse etterat straffen har fått virke. Guds vrede avløses av hans miskunn. Frafallet leges. Fruktbarhet og velstand illustrerer den nye tid. Teksten er full av løfter til et folk som vender om til Gud.

Profetteksten peker framover både mot brevteksten og mot evangelieteksten. For det frelste Israel er som et mektig tre, og Herren likner seg selv med et grønt tre, og han sier: Din frukt kommer fra meg.

I leseteksten fra Romerbrevet (Rom. 11,13-20) skildres Guds folk som et oljetre med både naturlige greiner og innpodede greiner, israelitter som tror på Jesus, og ikke-israelitter som tror på Jesus. Og Paulus brenner for at den vantro del av Israel, de avhogde greinene, skal vende om, skal bli innpodet igjen. Han har nød for sjelene.

Når Jesus sier ”Jeg er vintreet, dere er greinene”, samler han bildet av Herren som et livgivende tre og bildet av hans folk som et fruktbart tre til ett i bildet av seg som livstreet. Israel skildres i Salme 80 som et vintre som Herren omplantet fra Egypt til Israels fjell. Det vintreet var et folk og et rike. Det strakte greinene helt til havet og skuddene bort mot Eufrat (Salme 80). Hvorfor ble dette vintreet seinere brent og nedhogd? Fordi det vendte seg bort fra Herren. Herren måtte si: ”Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, helt igjennom av ekte sæd. Hvordan er du da blitt omskapt for meg til et uekte, vilt vintre?” (Jer. 2,21) Men de fromme i folket, de greiner det ennå var håp for, de bad: ”Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta deg av dette vintre og vern om det som din høyre hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt deg.” (Salme 80,15f) Da går plutselig bildet av vintreet som Gud har plantet, over i bildet av sønnen som han har utvalgt. Guds vintre og Guds Sønn, ja, sannelig, det Israel på sin måte framstilte, det kom til jord da Sønnen kom til oss. Han er det sanne vintre, og Gud, hans Far, er vingardsmannen.

Vintreet er Guds Sønn. Greinene er Guds folk. Ingen, verken jøde eller greker, verken israeler eller nordmann, kan ha fred med Gud og evig liv uten Jesus.

Guds folk er altså ikke et tre for seg sjølv, atskilt fra Jesus, men nettopp greiner på vintreet i organisk fellesskap med han. Jesus kommer med alvorlige advarsler til sine venner, og han gir store løfter. Han elsker dem og vil ikke miste noen. For greinene er det to muligheter. Enten å bli i treet og bære frukt, eller å være ufruktbar og bli kuttet av og kastet på ilden. Veden på vintreet duger bare til ett av to. Enten til å bære frukt eller som føde for ilden, som Herren ettertrykkelig understreker i det 15. kapitlet hos profeten Esekiel. Alvoret i Esekiel 15 ligger bak det store enten-eller i teksten fra Johannes 15. Du bruker ikke greiner av vintreet som emne for trearbeider. Ser du denne kvisten som jeg har kuttet for noen dager sia av det vintreet vi har i drivhuset vårt? Avskårne vingreiner er rett og slett ubrukelige. Og det måtte profeten si at de vantro jøder var. Og Jesus selv måtte si til noen kvinner som gråtende fulgte han på vegen til Golgata: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. Gjør de slik med det grønne treet, hva skal så skje med det tørre?

Vi lever i ei spesiell tid. Verden skjelver for et lite virus. Men Gud er på tronen, og ikke noe skjer uten at han tillater det. Vi skal holde tunga rett i munnen når vi taler om dette. Én ting kan vi slå fast: Det er ikke av hjertet Gud plager eller bedrøver menneskenes barn. Det står i Klagesangene 3,33. Om han må bruke tuktens ris, så er det med sorg, og det er forat vi skal søke han. Gud lar ikke noe vondt komme over oss uten at han kan bruke det til noe godt. Men får han sin vilje med oss?

Vi er så opptatte av å komme tilbake til normale tilstander. Men vi burde kanskje være mer opptatt av å lære av den ventetida vi så plutselig kom inn i. Fortsatt er vi med på den kollektive dugnaden for å begrense verdensepidemien. Myndighetene har vist seg fra noe av sin beste side ved å satse stort på dette. Og dødstallet i vårt land er fortsatt lavt. Også i menighetene har vi vært innforstått med at det er nødvendig å begrense normal kontakt. At milliarder av mennesker verden over lojalt følger fornuftige forholdsregler, er litt imponerende, men kan også være skremmende med tanke på hva folk i andre situasjoner kan være villige til. Staten bærer et Janus-ansikt. Rettstaten i Romerbrevet 13 kan slå om til den tyranniske staten i Åpenbaringsboka 13, og det skjer mer eller mindre stadig i dagens verden når sannheten fornektes og retten undertrykkes. Jeg nevner det bare nå, men det er viktig å være klar over.

På grunn av smitteverntiltaka har vi fått kjenne på litt av den situasjonen som forfulgte undergrunnsmenigheter lever i til stadighet. Selv om nye veger er åpnet for Ordet, har vi vært avskåret fra å møtes fritt til gudstjeneste som før. For mange av oss har søndag etter søndag passert uten samling i menigheten og uten Herrens nattverd. Det er visselig ikke normalt, men det har kanskje fått oss til å kjenne en lengsel som ikke var der da søndagene var slik de brukte å være. Vingårdsmannen renser de greinene som bærer frukt. Er det det som skjer?

Var vi kommet inn i en ”vanekristendom”? Trodde vi at vi var utlærte? Prøvde vi ikke oss selv? Vi kan bedra oss selv med ytre fromhet og skinn av gudsfrykt. Kanskje vi trenger å bli konfrontert med at vi kan bli slått ned av et virus og snart etter være ute av denne verden. Det er menneskets lodd én gang å dø og så komme for dommen. Er vi beredte til det? Hva bygger vi egentlig på? Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, sier Jesus. Her er det bare ekte tro og liv som holder.

Jesus taler i kjærlighet. ”Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!” Slik fortsetter teksten i det niende verset.

Hvis vi vil lære hvordan Herren renser greinene, kan vi lese breva til de sju menighetene i Johannes’ åpenbaring, kap. 2-3.

Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg, sier han (Joh. åp. 3,19). Noen holder på å sovne og dø åndelig sett. Noen har forlatt sin første kjærlighet. Kristendom er blitt rutine. Jeg undres om vi kjenner oss igjen. Hvor er nøden for sjelene? Noen må forberedes på forfølgelse. ”Frykt ikke for det du skal lide!” Kanskje vi trenger å høre det. Noen blander kristendom og avgudsdyrkelse. Noen driver hor og utukt. Det er mange som må kalles til omvendelse. Ja, hvor mye synd og verdslighet er det ikke hos oss? Hvor halvhjertede og lunkne er vi ikke ofte? Til fem av de sju menighetene i Lilleasia lyder alvorlige ord om å vende om. Og to menigheter, fattige og svake i seg selv, må stålsettes til å møte de prøvelser som skal komme. Slik inspiserer, beskjærer og renser Jesus greinene.

Når Jesus advarer og sier at vingardsmannen fjerner hver grein som ikke bærer frukt, blir vi kanskje både urolige og redde. For hvordan er det med oss? Er vårt liv preget av Jesus? Eller har vi en død tro? Er vi redde for at vi har en død og uvirksom tro, kan det ligge nær å bestemme seg for å ta seg sammen: Fra nå av skal det bli annerledes. Men så har det så lett for å gå som med så mange gode forsetter: Etter hvert kjølner iveren, og besluttsomheten svekkes. Og om en holder ut i forsøket på å bli et bedre menneske, opplever en det kanskje som nokså pliktmessig og lite lystbetont, ja, det kan endatil bli noe krampaktig over det hele.

Det er en befrielse å få se at de gjerninger som Gud spør etter, er frukt av troen. Frukt er ikke noe vi kan prestere. Frukt er noe som vokser fram der det er liv. Og livsforbindelsen med Gud kviler ikke på vår innsats, men på syndenes forlatelse, som vi får lov å oppleve som vår forløsning. Da kan vi bære frukt som blir til ære for Gud.

Syndenes forlatelse er ingen sovepute, men ei drivfjør, som driver oss til å vise takknemlighet og kjærlighet. Den Hellige Ånd former en kristen ved å grunnfeste han i evangeliet om syndenes forlatelse. På den måten blir vi i Jesus og kan bære frukt. Vi må bruke de midler Gud har innsatt for å møte oss med syndenes forlatelse. Hva venter du på? sa Ananias til Paulus. ”Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!” (Apg. 22,16) Og når vi er blitt Guds barn i dåpen, får vi fortsatt syndenes forlatelse gjennom evangeliets frigjørende ord og gjennom nattverden.

Direkte taler prekenteksten om ordet. ”Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere”, stod det i teksten. Jesu ord må bli i Jesu disipler og være ett med dem. Ja, Hebreerbrevet taler faktisk om at ordet må smelte sammen med den som hører det. Ordet må inn i oss. Ta tid med Guds ord! Gjennom ordet kommer Jesus. Å være fylt av han er derfor å være grepet av, preget av og fylt av ordet. Ved troen på ordet blir hjertene renset. Samtidig er prekenteksten en del av Jesu skjærtorsdagstaler. Indirekte handler det også om nattverden. At Jesus er vintreet og disiplene er greinene, må vi også se i sammenheng med nattverden, som han innstiftet den samme kvelden. ”Bli i meg, så blir jeg i dere”, sier han. En gang tidligere hadde han sagt: ”Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham.” (Joh. 6,56) Da er nattverden også et middel til å bli i Jesus.

Hvordan er det med vår forståelse av nattverden? Forkynner vi rett om den, og praktiserer vi den rett? Kan det være at Herren ville ha oss til å stanse opp og stille disse spørsmål nå under verdensepidemien når det ikke har vært så enkelt å komme sammen? Jesus lengtet inderlig etter å ete påskemåltidet med disiplene den kvelden da han innstiftet nattverden. Han lengter etter samvær med oss, som han har løskjøpt så dyrt. Lengter vi etter samvær med han? Det gjør vi nok dersom vi for alvor skjønner at vi er avhengige av han.

Hva er nattverden?

Katekisma svarer enkelt og tydelig: Det er vår Herre Jesu Kristi sanne legeme og blod under brødet og vinen, innstiftet av Kristus selv for oss kristne forat vi skal ete og drikke det.

Når nattverden blir feiret slik Jesus innstiftet den, da kommer han, forkledt i brød og vin, forat vi skal bli i han og han i oss.

Hva gir da nattverden?

Den gir oss Kristus, og dermed samfunn også med Faderen og Den Hellige Ånd. Og der Kristus er, der er syndenes forlatelse, og der syndenes forlatelse er, der er åndelig liv og glede. Eller som Luther sier det i den store katekisma: Her i sakramentet skal du fra Kristi munn ta imot syndenes forlatelse, og dermed får du Guds nåde og Guds Ånd med alle hans gaver, vern, beskyttelse og makt mot døden og djevelen og alt som ondt er. – Det er så godt og rett sagt at jeg vil gjenta det langsomt for deg: Her i sakramentet skal du fra Kristi munn ta imot syndenes forlatelse, og dermed får du Guds nåde og Guds Ånd med alle hans gaver, vern, beskyttelse og makt mot døden og djevelen og alt som ondt er.

Hvordan skal vi bruke nattverden?

Katekisma innskjerper én ting. Nattverden krever at vi tror, – ikke i all allminnelighet tror at Gud er til, heller ikke at evangeliet i og for seg er sant, men at du og jeg tror at vi med Jesu legeme og blod får syndenes forlatelse og dermed altså all åndelig velsignelse, at dette gjelder oss, for Jesus sa at hans legeme ble gitt for oss, og at hans blod ble utgytt for oss til syndenes forlatelse.

Når Paulus sier: Vi er alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, og vi har alle fått én Ånd å drikke (1Kor. 12,13), peker han nok på både dåpen og nattverden. Ved ordet, ved dåpen og ved nattverden blir Den Hellige Ånd gitt, og han nyskaper den som tar imot. Slik kan vi ha samfunn med Gud og være ett legeme, Kristi legeme, et organisk fellesskap i han og med hverandre som lemmer på legemet.

Den Hellige Ånd skaper frukt av troen. Troens frukt er Åndens frukt. Troen omsettes i kjærlighetens tjeneste for Gud og mennesker. Den omsettes også i at en tålmodig bærer korset og ikke taper målet av syne. Den omsettes i iver for Herren, i kjærlighet til trossøsken, til fiender og til alt hva menneske heter. Bærer du og jeg troens fagre frukt? Jesus sier at det er et spørsmål om vi er i han. Men da er det jo et evangelium om helliggjørelse. Det er absolutt umulig for oss å helliggjøre oss sjølv. – Uten meg kan dere intet gjøre, slår Jesus fast. Uten Jesus, kan vi ikke gjøre noe. Det vil si: Vi kan sikkert gjøre mye forskjellig, både galt og godt, og mennesker utretter utrolig mye, men skilt fra Jesus kan vi ikke bære troens frukt, for da har vi ingen tro som lever. Se etter om livsforbindelsen er i orden!

Vi må passe på å ha denne forbindelsen. Den sanne troen. Som næres av ord og sakrament. Den er en Guds gave. Og helliggjørelsen er Guds gjerning, ikke vår. Det er et evangelium, et godt budskap for oss. Den fruktbare grein blir renset for at den skal bære mer frukt. Men veksten og frukten er Guds verk. Og æren tilhører han.

Vi får lov til å leve i oppfyllelsen av Guds ord om den nye pakt, som sier: ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjøtthjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” (Esek. 36,26-27)

Det er jo det som skjer i Guds rike. Da har du en ny vilje som vil det Gud vil. Og kan be om det du vil skal skje, og oppleve at det skjer deg som du vil. Bønnen i Jesu navn er en bønn under dette fortegn: Skje din vilje!

Dagens prekentekst er et evangelium om at Gud kan gjøre store ting ut av våre liv. Vi skal få stå som levende mennesker midt i dødens verden og formidle Guds omsorg til hverandre og til verden som ligger i mørke. Til det trenger vi pinse. Hver dag. Ja, Herre, hold pinse med oss!

Ragnar Andersen