Preken Lukas 2,40-52 v/Ragnar Andersen

Kristi åpenbarings dag Søndag 3. januar 2021
DELK Østfold i Langli bedehus
Kristi åpenbarings dag samler oss om hvem Jesus er.

Han er Messias, Herren, sa engelen til gjeterne på Betlehems-marka. Han er Guds Sønn og din og min frelser, verdens frelser. Første rekkes evangelietekst forteller om vismennene fra Østen som kom og tilbad det guddommelige barnet i Betlehem. Den gamle kirke satte denne teksten på Kristi åpenbarings dag for å vise at Jesus er Guds Sønn fra først av, og ikke – som vi – ble gjort til Guds barn da han ble døpt. Jesus er Guds Sønn av vesen, av samme vesen som Faderen, som vi sier det i den nikenske trosbekjennelsen. Og i dagens tekst vitner den tolvårige Jesus om at han er Guds Sønn.

For det første: Dette er den eneste beretningen i Bibelen fra Jesu oppvekst etter at den hellige familien vendte tilbake fra Egypt.

Det er vel mange av oss som har lurt på hvordan Jesus var som barn. Det er mye vi gjerne ville vite, men Bibelen fatter seg i korthet om alle de åra da Jesus vokste opp hos Maria og Josef. Fortellingen om tolvåringen i templet er den eneste Det nye testamentet har om Jesus etter hans tidligste barndom og til han trådte fram som voksen mann. Og vi må respektere Bibelens taushet. Når vi sammenlikner med det legendariske stoffet, merker vi nok hvor nøktern Lukas er.

Kontrasten er nemlig stor mellom Bibelen og det mangfold av legender om Jesu barndom som etter hvert ble samlet i antikken. Det er ikke få legender som framstiller Jesus som et vidunderbarn som vekker oppsikt både blant barn og voksne i den vesle byen Nasaret. Og det kunne være fristende å fantasere om det hellige barnet der Bibelen er taus, og å tilskrive han ord og handlinger i samsvar med den oppfatningen de forskjellige fortellere hadde av han. Bak fortellingene kunne det lure fornektelse av at han virkelig er menneske, men også fornektelse av at han virkelig er Gud. En fortelling som finnes i Koranen, kan ved første øyekast likne på en fornektelse av hans menneskelighet, men tjener i virkeligheten til å fornekte hans guddommelighet. Ifølge denne fortellingen i sure 19 taler det nyfødte Jesusbarnet i vogga og sier: Jeg er Allahs tjener. Han har gitt meg boka og gjort meg til profet. Så kan nok muslimene vise respekt for Jesus, men de benekter at han er Guds Sønn, som ble menneske for å dø for våre synder.

For det andre: Beretningen er omkranset av ord om Jesu vokster som menneske.

Om Jesu barndom i sin alminnelighet sier evangelisten Lukas: ”[B]arnet vokste og ble sterkt og fullt av visdom, og Guds yndest var over ham.” ”Og Jesus gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.” Noe liknende hører vi om døperen Johannes og om profeten Samuel. Jesus er virkelig menneske altså, men står i levende kontakt med Gud. Det kan ikke være tvil om at han som sant menneske lærer og utvikler seg. Som Samuel og Johannes. Men som sann Gud bærer han alle ting ved sitt mektige ord.

Sjølvsagt var Jesu barndom enestående. Ikke så at han gjorde under eller nødvendigvis la for dagen sin guddommelige viten. Vinunderet i Kana omtales som hans første tegn. Det skulle altså gå mange år før han stod offentlig fram. Men han levde uten synd. Dagens tekst poengterer at Jesus som unggutt var lydig mot foreldrene. Et forbilde for barn og unge. Evangelisten Lukas er fullstendig klar over Jesu underfulle komme, han har fortalt om unnfangelsesunderet og jomfrufødselen, men han tar Josef på alvor som Jesu adoptivfar og kaller Josef og Maria for foreldrene hans. Jesus hedret foreldrene, han var med dem til gudstjeneste i synagogen og da han ble større, ble han med til Jerusalem. Han gjorde neppe så mye oppsiktsvekkende i og for seg da han vokste opp. Maria og Josef ble forskrekket og overrasket over det som hendte i Jerusalem da Jesus var tolv år gammel. Dette var virkelig noe utenom det vanlige, og de forstod han ikke.

For det tredje: Når Lukas tok med denne hendingen i sitt evangelium er det fordi den har noe viktig å si oss.

I denne fortellingen har vi de første ord av Jesu munn som vi kjenner til! Det er Kristi åpenbarings dag. Og Jesus sier oss hvem han er: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

I Israel var 12-13-årsalderen å rekne for konfirmasjonsalderen. For Jesus, som for så mange andre gutter på hans alder, stod det å få være med til Jerusalem og feire påske som årets høgdepunkt. Fra da av skulle han hvert år være med og feire påske i Jerusalem.

Det måtte være en stor opplevelse for en gutt fra utkanten av landet å komme til den gamle hovedstaden Jerusalem. Jesus så sikkert mye interessant. Men det står ikke om de mange tinga i byen. Det står om det som opptok den tolvårige Jesus, og det var hans Fars hus, det var templet.

Selve påskefeiringen har nok gjort et sterkt inntrykk. Jesus visste at nasjonalkjenslen og forventningen om Messias var sterk i påsken. Fra Salmenes bok sang folket: ”Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes! Lovet være han som kommer i Herrens navn!” Det måtte være eiendommelig for Jesus å oppleve dette. Men teksten oppholder seg ikke ved det. Derimot får vi altså høre om Jesus i templet. Etter påskefesten kunne han ikke rive seg løs fra byen fordi hans Fars hus var der.

Det var ingen bygning i byen som kunne gjøre et slikt inntrykk som templet der det skinte i blendende gull og kvitt med forgårder som kunne romme flere hundre tusen mennesker. Men det er tydelig at det ikke er dette ytre som opptar Jesus så sterkt. Han lar seg aldri imponere av en fin fasade! – Men han måtte sette seg ned blant de guttene som fikk opplæring i Det gamle testamentet av rabbinerne. Han måtte ta del i dette. Det var jo hans Fars ord som skulle utlegges. Lærerne fortalte og stilte spørsmål, og elevene kunne stille spørsmål til lærerne.

Enda Jesus var en ny elev, ble han lagt merke til, ja, alle de som hørte han, var ute av seg av forundring over hans forstand og svar. Det er spennende å spørre seg hvem lærerne og de andre elevene var. Var noen kjente rabbinere der? Hillel og Sjammaj? Var fariseeren Simon eller andre som seinere innbød Jesus til måltid, der? Kanskje Gamaliel var blant elevene. Han som skulle bli en høgt aktet lovlærer, som underviste Saulus fra Tarsus og tok apostlene i forsvar. En tradisjon sier at han ble en kristen. Jesus hørte etter hvordan rabbinerne underviste, og han stilte dem spørsmål. Vi som forkynner, skal huske på at vi har en guddommelig tilhører som hører hva vi sier, og som vil at vi skal svare på de spørsmål han stiller.

I templet kjente Jesus seg heime. Han visste at han var i sin Fars hus. Vi kan ikke begynne å psykologisere omkring dette og spørre om det da ble klart for han at han var Guds Sønn. Det nye testamentet gir ikke grunnlag for å skissere en psykologisk utvikling av Jesu syn på seg selv. Det nye testamentet vitner om at Jesus er den enestående, den underfulle, Gud og menneske på samme tid; det var han fra mors liv, det viste seg i hans liv på jord, og det vil han alltid være. Guds Sønn er for alltid blitt menneske. Og det ble han for vår skyld.

Tolvåringen vet hvem han er. Hans egentlige far er i himmelen. Jesus måtte være en stund i Fars hus, der Fars ord ble utlagt.

Det ligger noe veldig godt i ordet ”far” når Jesus bruker det om Gud. Alle som har hatt og alle som har en god far, aner noe av den kjærligheten, det kjennskapet, den fortroligheten og den felles målsettingen som det er mellom Gud Fader og Jesus.

Jesus satte folk i stor undring. Det var ikke første gangen folk i Jerusalem ble satt i undring på grunn av Jesus. Tenk på forskrekkelsen da vismennene kom fra øst og spurte hvor den nyfødte kongen var. Eller tenk på Simeon og Anna i templet, som talte underlig om det lille Jesus-barnet. Det skulle heller ikke bli siste gang folk i Jerusalem skulle få møte dette merkelige mennesket og undre seg over han. Guds rike er kommet nær med han, og mennesker blir satt på valg.

Tolvåringens opptreden i templet var et ledd i Guds plan, og kanskje undringen ble størst da folk hørte hva Jesus sa til foreldrene. Han var virkelig i sin Fars hus!

Men akk, vi mennesker kan være så uforstandige! Den som har hørt langfredagens budskap, har hørt om de vantro jødenes uforstand. Også Maria og Josef var uforstandige. De som hadde hørt så mye om barnet de fostret opp!

Og det ligger nok en mild bebreidelse i Jesu ord når han sier: ”Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” – De skulle kunne vite at Jesus var i Guds hus. Maria og Josef skulle ha særlige forutsetninger for å skjønne det. Men de var uforstandige. Og de forstod heller ikke Jesus når han forklarte dem dette. Men om Maria står det at hun gjemte alle disse orda i hjertet sitt.

Så er spørsmålet om vi forstår Jesu ord i den situasjonen vi er i.

Templet i Jerusalem har utspilt sin rolle. Det ligger der ikke lengre. Vi skal ikke reise til Jerusalem for å finne Jesus. Templet med tempeltjenesten hørte til den gammeltestamentlige ordningen av gudsforholdet. Det er gripende å lese om det i Det gamle testamentet. Da kong Salomo innviet det første templet, sa han: ”Herren har sagt at han vil bo i det dunkle.” ”Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor mye mindre da dette hus som jeg har bygd! Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag, så dine øyne må være opplatt mot dette hus natt og dag – det sted hvorom du har sagt: Mitt navn skal bo der – så du hører på den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted.”

Det var ikke det samme templet Jesus var i nesten tusen år seinere. Men det hadde den samme funksjonen. Templet Salomo bygde, stod i mindre enn fire hundre år. Så kom dommen over Juda, og babylonerne ødela Jerusalem. Etter det babylonske fangenskapet reiste templet seg på nytt, men uten den fordums prakten. Men nå hadde Herodes brukt store ressurser på å gjøre det stort og strålende.

Jesus så på templet som Guds hus. Men han så også at templet snart hadde utspilt sin rolle. Mot slutten av sitt liv på jorda sa han til Jerusalems folk: ”Huset deres skal bli liggende øde!” I det første templet, det som Salomo bygde, stod paktens ark. På den årlige forsoningsdagen sprengte ypperstepresten blod på nådestolen, det var lokket på paktens ark. Ypperstepresten gjorde renselse for folkets synder på denne måten. Men apostelen Paulus sier at Gud stilte Kristus Jesus til skue i hans eget blod som en nådestol for den som tror. Mellom Det hellige og Det aller helligste i templet hang det et dobbelt forheng. Da Jesus døde på korset, revnet dette forhenget i to stykker fra øverst til nederst. Den gamle pakts tid med sin foreløpige gudsdyrkelse var til ende. Vegen inn til Det aller helligste var åpen! – Og noen tiår seinere lå templet i ruiner.

Til den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn sa Jesus: ”[D]en time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen søker. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” Vi innvier nok kirkehus, men prinsipielt kjenner kristendommen ikke egentlig hellige steder. Gud er ånd, og der evangeliet er i ord og sakrament, der møter vi han.

Kirkehus og bedehus er ikke noe tempel. Tabernaklet og templet i den gamle pakt pekte ikke fram mot våre forsamlingshus, men mot Jesus Kristus. ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss,” sier Johannes, eller som vi også kan oversette det: Ordet ble kjød og slo opp sitt telt iblant oss. Det svarer til at Jesus talte om sitt legeme som det nye templet, det han gjenreiste på tre dager da det var blitt brutt ned på Golgata. Og Paulus sier i Kolosserbrevet: ”[I] ham bor hele guddommens fylde legemlig”. Men Jesus fyller også sin menighet og gjør den til sitt legeme og Guds tempel. Der hvor evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet etter Jesu innstiftelse, der er Guds tempel. Rett forkynnelse og sakramentforvaltning er kjennetegn på Herrens menighet. Ganske enkelt fordi den kristne menighet blir til og blir bevart og vokser ved nådemidlene, ved evangeliet i ord og sakramenter. Der evangeliet er, der er Jesus Kristus, og der han er, der er syndenes forlatelse, og der syndenes forlatelse er, der er barnekåret hos Gud og samfunnet med han, evig liv og salighet.

Da har også dagens prekentekst noe å si deg hvis du synes at Jesus er blitt borte for deg. Eller du er i et reisefølge som fjerner seg fra Jesus. Det kan skje med en menighet eller en familie. Det bærer galt av sted dersom Jesus ikke er i reisefølget. Da gjelder det å snu om, som Maria og Josef gjorde. Du kan tenke deg sjokket da de ikke fant Jesus i reisefølget. De var så vant til at Jesus fulgte med dem. Og du kan tenke deg fortvilelsen da de sprang rundt i Jerusalem og lette etter han og spurte etter han. At de engstet seg, er nok en for svak oversettelse. Det var med smerte de lette etter Jesus og ikke visste hvor han var. Var de da forkastet av Gud til å oppfostre dette barnet de var så inderlig glade i? Var Jesus for alltid tatt fra dem?

”Visste dere ikke” – sa Jesus – ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Der var Jesus å finne. Naturligvis!

Det er nok mange som leter etter Jesus, men leter på feil sted. I Ordet rett forkynt, i dåpen og nattverden forvaltet etter Jesu innstiftelse, der finner du han i dag. Han kommer med syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave.

Det står om Maria at hun gjemte Jesu ord i sitt hjerte. Det står også om henne at hun tolv år tidligere gjemte i sitt hjerte det hun fikk høre av gjeterne fra Betlehems-marka og grunnet på det.

Da Jesus var blitt voksen, fikk han en dag høre: ”Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet.” Da sa Jesus: ”Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det.”

Dere, vi må likne Maria i å ta vare på Guds ord, ta vare på ordet om Jesus. Da kaller Jesus oss salige. Da er vi også Jesu egentlige familie. Heimen i Nasaret var bare en midlertidig ordning for Guds Sønn. Jesus sier: ”Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det.”

Du kan høre preken ved å klikke på pilen over.